language_detector 0.1.0

data/lib/training_data/no-utf8.txt

@@ -0,0 +1,281 @@
+Tysklands nederlag i første verdenskrig skapte en dyp politisk og økonomisk krise i landet. Fredsavtalen etter første verdenskrig, Versailles-traktaten, innskrenket ikke bare tysk territorium, men påla også Tyskland svært høye krigserstatninger til seiersmaktene. Inntjening til disse ble vanskelig da landet i henhold til traktaten mistet sine (få) oversjøiske kolonier. Både kapitulasjonen, som ga næring til forestillinger om indre svik som i Dolkestøtlegenden, og de harde vilkårene i Versailles-traktaten som krevde en avmilitarisering av landet, ble opplevd som ydmykende i Tyskland, i hvert fall i nasjonalistiske kretser. Med Wilhelm IIs abdikasjon og avskaffelsen av keiserdømmet oppstod et maktpolitisk vakuum fordi Tyskland manglet demokratiske tradisjoner.
+Mellomkrigstiden i den tyske Weimarrepublikken ble derfor preget av store politiske motsetninger, økonomisk kaos, sosial uro og gatekamper, særlig mellom kommunister og de såkalte frikorpsene. Mange tyskere følte at Versaillestraktaten var nedverdigende. Den hadde splittet opp landet blant annet ved at den polske korridoren til Østersjøen hadde avskåret Østpreussen fra resten av Tyskland. Dessuten følte mange at Fristaden Danzig (polsk: Gdańsk), en tysk havneby omkranset av Polen, burde tilhøre Tyskland. Byen hadde status som en fristat under beskyttelse av Folkeforbundet, men var i utenrikspolitikken underlagt Polen, som på sin side slapp å betale avgifter for å bruke havnen der. Mange tyskere fant situasjonen urettferdig. 96 prosent av innbyggerne i denne historisk og økonomisk viktige byen var tyskere og ønsket å tilhøre Tyskland.
+Den verdensomspennende økonomiske krisen som tok til i 1929 rammet Tyskland spesielt hardt og landet opplevde hyperinflasjon. Krisen var en av de mange faktorer som gjorde det mulig for Adolf Hitler å komme til makten i Tyskland i januar 1933. Han agiterte sterkt mot det han anså som Weimarrepublikkens styringsudyktighet og Versaillestraktatens urimeligheter. Straks han var kommet til makten satte han i gang Tysklands omveltning mot et totalitært samfunn, der all makt lå i nasjonalsosialistenes hender. Hitler skapte det han kalte et «tredje rike», et ensrettet Tyskland der politisk opposisjon og fagforeninger ble forbudt, jødene ble forfulgt og media ble strengt kontrollert.
+Allerede i oktober 1922 hadde Benito Mussolini og hans fascister kommet til makten i Italia, etter den såkalte marsjen mot Roma. Mussolini gjorde gradvis Italia om fra et demokrati til et diktatur, der all makt lå samlet hos føreren på samme måte som i Tyskland.
+Etter at Hitler hadde kommet til makten, begynte han å undergrave Versailles-traktatens militære restriksjoner og styrkemessige begrensinger. I 1935 ble verneplikten gjeninnført, samtidig med en voldsom økning av forsvarsbudsjettet. Den viktigste arkitekten bak disse økonomiske disposisjonene i en i teorien konkurs stat var Hjalmar Schacht. I 1936 gikk Hitler inn i Rhinland, et område Versailles-traktaten krevde skulle være demilitarisert. Traktaten satte et tak på 100 000 tyske soldater, men etter hvert var dette nesten bare offiserer, slik at en relativt raskt klarte å absorbere den sterke økningen som kom utover 1930-tallet. I tillegg la Tysklands sterkt voksende nazistiske barne- og ungdomsorganisasjoner sterk vekt på fysisk fostring og militærrettet trening, slik at overgangen til regulær militær opplæring og tankegang gikk raskere enn den ellers ville ha gjort.
+Mussolini hadde også store utenrikspolitiske ambisjoner. Han sørget for å befeste grepet Italia hadde på kolonien Libya, og i oktober 1935 invaderte han og erobret Etiopia. I april 1939 var turen kommet til Albania, som også falt under italiensk styre.
+Den spanske borgerkrigen brøt ut i 1936. Den høyreorienterte general Francisco Franco kjempet med støtte fra Italia og Tyskland, mot den demokratisk valgte spanske regjeringen. Frivillige fra hele Europa kjempet på begge sider, men hovedsakelig for regjeringen. Franco vant likevel krigen i 1939, mye takket være massiv hjelp fra Italia og Tyskland. Det tyske Luftwaffe deltok aktivt i kampene ved strategisk bombing av Guernica og Madrid.
+Tysk ekspansjon i Europa før krigsutbruddet [rediger]
+I mars 1938 kom det tyske Anschluss av Østerrike. Sammenslåingen av de to landene hadde i flere tiår vært ønsket i begge statene, men i det demokratiske Østerrike fryktet man likevel for konsekvensene av å gå sammen med den mye sterkere naboen i nord og var derfor nølende. Hitler satte snart alle forhandlinger mellom statene om en sammenslåing til side ved å kreve at Østerrikes kansler Kurt Schuschnigg skulle gi fra seg makten til østerrikske nasjonalsosialister. Samtidig gikk tyske militære styrker inn i landet. Schuschnigg, som forsto at vestmaktene ikke ville komme ham til unnsetning, gav raskt etter for presset. De tyske styrkene besatte Østerrike og innlemmet landet i det tyske riket.
+Frankrike og Storbritannia forholdt seg passive til utviklingen og Hitlers åpenbare brudd på Versailles-traktaten. Deres sikkerhetspolitiske strategi gikk på å føre en diplomatisk appeasement-politikk overfor Tyskland. Hitler satset på at vestmaktenes holdning skulle fortsette og fremsatte sitt neste krav som var at den tsjekkoslovakiske provinsen Sudetenland, som hadde hørt inn under Østerrike frem til 1918, skulle overføres til Tyskland. Dette ble grunngitt med at landområdet hovedsakelig bestod av en etnisk tysk befolkning som ønsket å tilhøre Tyskland. Territoriet var verdifullt av både økonomiske og militærstrategiske årsaker. Tsjekkoslovakia hadde mesteparten av sine festninger og forsvarsverk mot nord og vest nettopp i Sudetenland. Det bygget seg opp en spent sikkerhetspolitisk situasjon som i siste liten ble løst ved et diplomatisk forlik. Tross bitre tsjekkoslovakiske protester godtok Storbritannias statsminister Neville Chamberlain og Frankrikes statsminister Édouard Daladier gjennom Münchenavtalen den 30. september 1938 at Sudetenland skulle tilfalle Tyskland. I mars 1939 brøt imidlertid Hitler denne avtalen ved å okkupere resten av Tsjekkoslovakia, og gjorde området til et tysk protektorat.
+Vestmaktene erkjente nå at de ikke kunne stole på avtaler med Hitler og gjorde det klart at de ikke ville tolerere flere utvidelser av Tyskland. Hitler krevde imidlertid at grensen mot Polen skulle revideres for å fange opp den betydelige tyske befolkningen der og gjenopprette landforbindelsen med Østpreussen. Hovedinteressen for Hitler var byen Danzig (Gdansk). Denne byen hadde etter første verdenskrig fått status som fristad, til tross for at flertallet i byen var etniske tyskere og ønsket å høre til Tyskland. Hitler brukte dette som argument for å innlemme byen i Tyskland, men Frankrike og Storbritannia garanterte nå for Polens sikkerhet og advarte om at et angrep på Polen ikke ville bli godtatt. Hitler valgte imidlertid å gamble på at vestmaktene atter en gang ville akseptere tyske grenseutvidelser. Den 1. september 1939 begynte Tyskland sin invasjon av Polen.
+Japans ekspansjon på det asiatiske fastland [rediger]
+
+
+Situasjonen i Kina i 1940: Områder i fiolett var kontrollert av Japan
+Utdypende artikler: Andre kinesisk-japanske krig og Sovjet-japanske grensekrig
+Det japanske nærværet i Kina begynte i 1931, da japanerne etablerte satellittstaten Mandsjukuo i Mandsjuria. Japanernes ambisjoner strakte seg imidlertid lengre enn Mandsjuria, og i 1937 satte de i gang en invasjon i full skala av Kina.
+Kina var på denne tiden rammet av en borgerkrig mellom nasjonalistene under Chiang Kai-shek, og kommunistene under Mao Zedong. Selv om disse la den interne striden til side da japanerne angrep, var kineserne et lett bytte for den japanske hæren. I løpet av 1937 ble Shanghai, Nanjing og Shanxi med letthet erobret.
+Etter hovedstaden Nanjings fall i desember ble byens innbyggere utsatt for et seks uker langt terrorregime ofte omtalt som Nanjingmassakren. I løpet av disse ukene ble byen plyndret av den japanske hæren, samtidig som store mengder sivile ble voldtatt og drept. Antallet døde under denne massakren anslås til rundt 600 000 mennesker.
+Utover i 1938 fortsatte den japanske fremgangen, samtidig som de kinesiske troppene trakk seg lenger og lenger innover i landet. Med på veien tok kineserne med seg krigsviktig industri og kompetanse, og etablerte et provisorisk hovedsete i Chóngqìng.
+I mai 1939 ble det uro langs den japansk-sovjetiske grensen, da japanske styrker gikk inn på sovjetisk territorium. Begge sider samlet sammen store hærstyrker, og i august utviklet uroen seg til et regulært slag. Under ledelse av general Georgij Zjukov vant sovjeterne en knusende seier i Slaget om Khalkhin Gol, noe som førte til at japanerne måtte be om en våpenhvileavtale den 16. september. Dette nederlaget bidro til at den japanske ledelsen gikk bort fra ideen om en mulig invasjon av Sovjetunionen og erobringen av Sibir, og heller vendte blikket sørover mot det franske Indokina og spesielt det oljerike nederlandske Ostindia.
+Invasjonen av Polen [rediger]
+
+Utdypende artikkel: Felttoget i Polen i 1939
+
+
+Tyske soldater river ned den polske grensebommen etter at de tyske styrkene krysset grensen 1. september 1939.
+Foto: Deutsches Bundesarchiv (German Federal Archive), Sönnke, Hans
+Som en reaksjon på den tyske invasjonen to dager før, erklærte Frankrike og det britiske imperiet Tyskland krig den 3. september. Dette var i henhold til garantiene de hadde gitt om Polens uavhengighet.
+De polske styrkene hadde små sjanser mot det tyske militærmaskineriet. Tyskland angrep fra nord, vest og sør, og med tallmessig overlegenhet og den nyutviklede lynkrigsdoktrinen kom store deler av Polen raskt under tysk kontroll.
+Den 17. september ble også Polen invadert fra øst av Sovjetunionen, i samsvar med den hemmelige delen av Molotov–Ribbentrop-pakten. Den polske regjeringen rømte da landet via Romania, men den polske motstanden fortsatte frem til 6. oktober da de siste lommene av militære polsk motstand gav opp.
+Etter felttogets slutt ble Polen delt i to. Den østlige delen ble innlemmet i Sovjetunionen, og de vestlige delene ble innlemmet i Tyskland som gau Danzig-Westpreussen. Store deler av det sentrale Polen ble styrt av tyskerne gjennom det såkalte Generalguvernementet.
+De polske styrkenes kapitulasjon avsluttet imidlertid ikke polakkenes krigsinnsats. Både deler av den polske hæren og marinen kom seg over til Storbritannia, hvor de fortsatte å kjempe på alliert side ved en rekke krigsavsnitt krigen ut.
+Vinterkrigen: Finland angripes av Sovjetunionen [rediger]
+
+Utdypende artikkel: Vinterkrigen
+
+
+Finske skitropper i den nordlige Finland under Vinterkrigen 1939-40
+Den 30. november gikk Sovjetunionen til angrep på Finland, noe som førte til at Sovjetunionen ble ekskludert fra Folkeforbundet. Bakgrunnen for angrepet var sovjetiske krav som blant annet gikk ut på at finnene måtte trekke seg tilbake fra grensen mot Leningrad, et krav finnene avslo. Det finske avslaget gav Stalin påskuddet han trengte til å invadere nabolandet.
+Sovjetunionen satte inn hele 450 000 mann i angrepet, mot finnenes 250 000. Overlegenheten i antall gjorde likevel ikke at Den røde armé seiret så lett som forventet. Under den uvanlig harde vinteren 1939-40 ble de sovjetiske tapene svært store. Stalins utrenskninger noen år i forveien hadde kostet den røde armé 80 % av offiserene, noe som førte til at de sovjetiske styrkene led under dårlig lederskap. I flere slag, blant annet slaget ved Suomussalmi, ble hele sovjetiske divisjoner utslettet.
+Angrepet på Finland førte til stor sympati for finnenes sak i resten av verden. Frivillige fra Finlands naboland, spesielt Sverige, kjempet på finnenes side mot den sovjetiske krigsmakten. Regjeringene i Frankrike og Storbritannia vurderte også å gripe inn til fordel for finnene.
+Utover i 1940 ble imidlertid overmakten for stor. Sovjetiske styrker hadde endelig greid å trenge gjennom Mannerheimlinjen, samtidig som hjelpen fra Vestmaktene lot vente på seg. I slutten av februar innledet den finske regjeringen forhandlinger om en fredsavtale, og med freden i Moskva den 7. mars måtte finnene avstå betydelige deler av territoriet til Sovjetunionen.
+Angrepet på Norge og Danmark [rediger]
+
+
+
+Tyske styrker angriper med bombekaster ved Leiteberget. Dette bildet er fra angrepet på fenrik Kvaals sikringsstyrke.
+Bagn Bygdesamling (1940)
+Utdypende artikler: Angrepet på Norge i 1940, Angrepet på Danmark i 1940, Norge under andre verdenskrig, Danmark under andre verdenskrig
+Se også: Andre verdenskrig på Færøyene
+For å sikre nordflanken, malmforsyningen over Narvik og gode muligheter for u-båtbaser, invaderte Tyskland Norge og Danmark den 9. april 1940. Angrepet var historiens første integrerte luft, sjø- og landangrep under en kommando, general Nikolaus von Falkenhorst. Danmark hadde ingen sjanse til å stå i mot den tyske invasjonen, og etter mindre trefninger langs grensen overgav den danske regjeringen seg mot å få beholde et indre selvstyre.
+Invasjonen av Norge innebar tyske angrep på Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim, Narvik og Egersund. Etter at norske styrker på Oscarsborg festning senket den tyske krysseren «Blücher» i Drøbaksundet der 1000 tyskere omkom, ble imidlertid erobringen av Oslo utsatt, noe som gav kongen og regjeringen tid til å evakuere. Med unntak av kampene under innseilingen til Oslo og kampene nord for Oslo i områder hvor det ble mobilisert eller hvor mobiliserte styrker kjempet, hadde de tyske styrkene relativt små problemer med å besette Sør-Norge. Noen steder ble det på kort tid organisert irregulære styrker som stoppet tysk fremmarsj og kontroll på nøkkelpunkter. Disse var sentrale i at konge og regjering unnslapp.
+Valdresgruppen, som bestod av en landvernbataljon fra IR 6, tre infanteribataljoner fra IR 9 og IR 10 og en bataljon fra IR 4 var involvert i noen av de hardeste kampene i Sør-Norge. En mindre gruppe av disse klarte å stanse de tyske styrkene, som så returnerte til Nes og Hønefoss natt til 20. april. Disse bestod av 163. infanteridivisjon med III. bataljon av IR 236 og III. bataljon av IR 159. Dette var første gang under den andre verdenskrig at tyske styrker av denne størrelsen ble drevet på flukt. Senere vendte de tilbake og kampene fortsatte til 30. april.
+Narvik ble besatt av de tyske angriperne den 9. april, men den norske 6. divisjon greide sammen med britiske, franske og polske styrker å gjenerobre byen den 28. mai. Dette var Tysklands første nederlag under krigen, og ble en viktig moralsk seier for de allierte. Gleden ble imidlertid kortvarig, siden Tysklands angrep på Frankrike 10.mai gjorde at de allierte styrkene måtte trekkes ut i starten av juni. Uten fremmed støtte måtte Norge oppgi kamphandlingene på norsk jord. Kongen og regjeringen dro imidlertid i eksil i Storbritannia, slik at de med base i London kunne fortsette motstandskampen mot den tyske okkupasjonen.
+Det tyske flåte-angrepet på Norge kostet den tyske Kriegsmarine så store materielle tap at den aldri kom seg ordentlig etter dette, noe som hjalp den allierte krigsinnsatsen betydelig. Allierte marinefartøyer klarte blant annet å senke to tyske kryssere og 10 destroyere.
+Vestfronten 1940 [rediger]
+
+
+
+Britiske fanger ved Dunkerque i juni 1940. Selv om de allierte fikk evakuert store mannskaper i Operasjon Dynamo endte likevel mange soldater i tysk fangenskap.
+Utdypende artikkel: Slaget om Frankrike (1940)
+Krigens første åtte måneder var preget av stillstand på vestfronten. Denne fasen av krigen har blitt kjent som skyggekrigen, da hverken de allierte eller Tyskland foretok offensive handlinger i denne sektoren. Noen små sammenstøt skjedde allikevel, uten at disse var av alvorlig karakter og fikk følger for den stillesittende situasjonen.
+Stillstanden endte i mai 1940 da Tyskland satte i gang offensiven mot Benelux og Frankrike. Om morgenen den 10. mai angrep tyske fallskjermsoldater Belgia og Nederland, støttet av panserdivisjoner. Dette angrepet førte til at allierte styrker trakk nordover, da hærledelsen forventet en tysk repetisjon av Schlieffen-planen brukt under første verdenskrig.
+Da det tyske angrepet på Frankrike kom den 13. mai, var hovedtyngden av angrepet i Ardennene. Dette kom uventet på de allierte, som hadde vurdert terrenget i området som uegnet til panserkrigføring. Ved å legge angrepet til Ardennene unngikk også tyskerne den tungt befestede Maginotlinjen, som gikk langs den tysk-franske grensen.
+Etter å ha fått et gjennombrudd i sentrum satte de tyske panserstyrkene full fart mot den engelske kanal. Den 20. mai var de britiske styrkene i nord isolert fra den franske hovedstyrken, og forsvaret av Frankrike klappet raskt sammen. Den britiske ekspedisjonsstyrken var etter dette fanget ved Dunkerque, men i en utrolig evakueringsmanøver fikk man reddet restene av styrken tilbake til Storbritannia i begynnelsen av juni.
+Fra den 10. juni deltok også Italia i krigen. Samme dag evakuerte den franske regjeringen Paris, og den 22. juni kapitulerte Frankrike. Tyskland besatte etter dette det nordlige Frankrike samt hele Atlanterhavskysten, samtidig som et tyskvennlig regime, Vichy-regimet, ble innsatt i sør under ledelse av marskalk Pétain.
+De allierte nederlagene førte til at den britiske statsministeren Neville Chamberlain måtte gå av. Han ble erstattet av Winston Churchill. Churchill nektet å gi opp krigen mot Tyskland på tross av bortfallet av sin viktigste allierte, og fikk støtte fra den franske offiseren Charles de Gaulle, som med sine frie franske styrker ville fortsette kampen mot tyskerne.
+Slaget om Storbritannia [rediger]
+
+
+
+Propagandaplakat etter slaget om Storbritannia med Churchills berømte takk til de engelske jagerflygerne som man anså hadde reddet landet fra invasjon
+Utdypende artikkel: Slaget om Storbritannia
+Storbritannia sto nå alene igjen som Tysklands motstander i krigen. USA var på dette tidspunktet ikke i krig med Tyskland. Hitlers plan om å invadere Storbritannia, Operasjon Sjøløve, krevde tysk luftherredømme over det sørlige England. Dette motiverte slaget om Storbritannia, en luftoffensiv der Luftwaffe skulle tvinge britene ut av krigen.
+Luftslaget tiltok sommeren 1940. I slagets første fase var britiske flyplasser og radarstasjoner langs kysten tyskernes primære mål. På tross av store tyske tap førte denne strategien frem. Da toktene var på sitt mest intense i andre halvdel av august var det britiske luftforsvaret Royal Air Force (RAF) nær ved å gi opp flybasene i det sørlige England.
+Etter et britisk bombeangrep på Berlin i slutten av august gav Hitler den 4. september ordre om at Luftwaffe skulle svare med gjengjeldelsesangrep mot London. Den 7. september satte den tyske ledelsen denne ordren ut i livet og begynte å bombe større britiske byer. Da var man gått bort fra ideen om en invasjon av Storbritannia, og ønsket gjennom angrep på sivile mål heller å «bombe britene til overgivelse».
+Dette skiftet i strategi gav RAF tiden de trengte til å bygge seg opp igjen. Den 15. september ble to store tyske raid stoppet over London, og de tyske tapene gjorde at de heretter holdt seg til angrep nattestid.
+Mot slutten av 1940 og inn i 1941 fortsatte de tyske luftangrepene, selv om planene om invasjon nå var skrinlagt for godt. Slaget om Storbritannia sluttet ut i 1941 da de tyske skvadronene ble overført til andre fronter og andre oppgaver. Bombingen hadde da tatt livet av nesten 30 000 briter og skadet like mange.
+Slaget om Atlanterhavet [rediger]
+
+Utdypende artikkel: Slaget om Atlanterhavet (andre verdenskrig)
+
+
+Den britiske slagkrysseren «Repulse» leder «Renown» og andre skip under en manøver i Atlanterhavet
+
+
+Skipet HMS «Hood» symboliserte Det britiske imperiets maritime makt, og var kjent som «The Mighty Hood». Da skipet gikk ned i kamp med det tyske slagskipet «Bismarck» ble det britiske folk sjokkert, og Churchill gav ordre om at «'Bismarck' må senkes for enhver pris». Dette maleriet, malt av J.C. Schmitz-Westerholt, viser «Hood» eksplodere. I forgrunnen ses HMS «Prince of Wales»
+
+
+Overlevende tyske sjømenn fra u-båten U-175 etter at denne ble senket av de allierte utenfor kysten av Irland. Disse var heldige som overlevde, da u-båtmannskaper sjelden overlevde at skipet gikk ned. I løpet av krigen gikk 30 000 av 38 000 mann ned med u-båtene sine, noe som er de høyeste tapstall for en våpengren i krig noensinne
+Øynasjonen Storbritannia var avhengig av import av matvarer og andre livsnødvendigheter fra imperiet. Denne trafikken søkte den tyske Kriegsmarine å stoppe. Mange nordmenn var mannskap på handelskonvoiene, og den norske veteranen Gunnar Sønsteby har uttalt at krigsseilernes innsats, var det det eneste betydningsfulle norske bidraget til den allierte krigsinnsatsen.[1]
+Ved krigsutbruddet hadde tyskerne få skip i Atlanterhavet. Lommeslagskipet «Admiral Graf Spee» opererte imidlertid i Sør-Atlanteren, der det fra september til desember senket ni allierte handelsskip. Trusselen mot konvoiene i Sør-Atlanteren gjorde at britene satte inn store ressurser på å få stoppet «Admiral Graf Spee», og den 13. desember ble det tyske skipet sterkt skadet av de britiske krysserne HMS «Ajax», HMS «Achilles», HMS «Exeter» og HMS «Cumberland» utenfor Montevideo. Kaptein Langsdorff tok skipet inn til Montevideo for reparasjoner, men måtte forlate havnen, og valgte å senke skipet selv.
+Den tyske marinens hovedstrategi var å sulte ut britene ved hjelp av ubåter, en velkjent metode de også hadde brukt under første verdenskrig. Etter erobringen av Frankrike og Norge hadde Tyskland fått tilgang på så mange atlanterhavshavner at britene ikke lenger kunne hindre de tyske ubåtene adgang til Atlanteren. Nye og større tyske ubåtmodeller gjorde også at de kunne operere i de delene av Atlanterhavet der britene ikke kunne sette inn luftstøtte til fordel for de allierte handelsskipene.
+Britene hadde på sin side flere mottrekk mot den stadig voksende ubåtfaren. Handelsskip ble organisert i konvoier slik som under første verdenskrig, der hver konvoi fikk væpnet eskorte. Jagerne som ledet ubåtjakten ble utstyrt med sonarer, samtidig som det nye våpenet Hedgehog ble utviklet. Hedgehog viste seg å være langt mer effektiv enn de tidligere synkeminene, og førte til at overtaket i sjøkrigen gikk til de allierte.
+I mai 1941 dro det tyske slagskipet «Bismarck» på tokt i Atlanterhavet. Etter å ha senket det britiske skipet «Hood» utenfor Island den 24. mai, ble «Bismarck» angrepet og satt ut av spill to dager senere. Den 27. mai ble «Bismarck» senket av en britisk flåte ledet av flaggskipet «King George V».
+USA trådte inn i krigen i desember 1941 etter et japansk angrep på Pearl Harbor, den største amerikanske flåtebasen i Stillehavet. Med dette fikk de tyske ubåtene mange nye angrepsmål: I løpet av en knapp måned i starten av 1942 senket tyske ubåter hele 156 939 tonn amerikanske skip utenfor kysten av USA, og det uten egne tap. Denne nedslaktingen foregikk hele første halvår av 1942, før sjefen for ubåtvåpenet, Karl Dönitz, trakk ubåtene sine tilbake til Nord-Atlanteren for å fortsette operasjonene der.
+Utover i krigen ble forholdene vanskeligere og vanskeligere for de tyske ubåtene. Forbedrede allierte doktriner og våpen, sammen med det etter hvert totale allierte luftherredømmet, gjorde at ubåtene utviklet seg til rene dødsfeller. Av totalt 40 000 mann som tjenestegjorde på tyske ubåter omkom hele 28 000.
+Slagskipet «Scharnhorst» var et av de tyske skipene som utgjorde en alvorlig trussel mot konvoiene. Britene fikk sjansen til å eliminere trusselen da «Scharnhorst» julaften 1943 gikk ut for å senke en alliert konvoi til Russland. Tyskerne visste ikke at det britiske slagskipet HMS «Duke of York», krysseren «Jamaica», «Stord» og tre andre allierte jagere fulgte konvoien på avstand den 26. desember 1943. «Scharnhorst» trakk seg tilbake etter første angrep, men så tok den 36 knop raske torpedojageren «Stord» opp forfølgelsen. Snart kom de britiske fartøyene til assistanse, og «Scharnhorst» ble senket om lag 60 nautiske mil utenfor Nordkapp.
+Den siste tyske trusselen mot alliert skipsfart var slagskipet «Tirpitz». «Tirpitz» lå i norsk farvann i Nord-Norge, og selv om det sjelden dro ut på tokt var det en kontinuerlig fare for de allierte konvoiene til Sovjetunionen i Nordishavet. I 1943 og 1944 gjorde de allierte flere forsøk på å senke «Tirpitz», noe som ikke lyktes før november 1944 da det endelig ble senket av et britisk luftraid utenfor Tromsø.
+Kampene i Nord-Afrika: Fra Sidi Barrani til El Alamein [rediger]
+
+
+
+Australske styrker rykker frem ved El Alamein i 1942. Slagene om El Alamein stoppet fremrykningen til Erwin Rommels Afrikakorps, som hadde som mål å erobre Egypt og Midtøsten.
+Utdypende artikkel: Felttoget i Nord-Afrika
+I september 1940 satte 500 000 italienske soldater seg i bevegelse inn i britisk-kontrollert Egypt. De rykket fort 100 kilometer inn i landet, og erobret Sidi Barrani der de satte opp defensive stillinger.
+Med bare 20 000 soldater gikk nå britene inn i en overraskende motoffensiv, kjent som Operasjon Compass. Dette ble en stor suksess, store deler av den italienske hæren overgav seg mens britene rykket inn i Libya og erobret den østlige delen av landet.
+I februar 1941 måtte tyskerne gripe inn til fordel for sine italienske allierte. Under ledelse av Erwin Rommel ble Afrikakorpset organisert og sendt til Libya. Afrikakorpset gjenvant territoriet italienerne hadde mistet, men i en alliert motoffensiv i november ble aksemaktenes styrker igjen kastet tilbake.
+Sommeren 1942 satte Rommel i gang en ny offensiv. De tyske styrkene gjenerobret Libya, og dyttet den britiske åttende armé tilbake inn i Egypt. I hele juli raste det første slaget om El Alamein, et slag som stoppet den tyske fremrykningen.
+De britiske styrkene fikk nå en ny leder i general Bernard Law Montgomery. Under hans ledelse vant britene det andre slaget om El Alamein i oktober og november, og begynte å presse Rommel vestover.
+Aksemaktene erobrer Balkan [rediger]
+
+
+
+Krigen i Europa 1939-41
+Mussolini hadde i løpet av 1940 sett sin tyske allierte gå fra seier til seier, samtidig som krigsutbyttet hadde vært heller magert for Italia. Den 28. oktober invaderte derfor Italia Hellas fra Albania, men uten å ha konferert med Hitler på forhånd.
+Angrepet ble en fiasko. Den italienske fremrykningen ble stoppet bare noen kilometer inn på gresk jord, og den 14. november gikk grekerne til motangrep. Motangrepet var i utgangspunktet vellykket, men etter å ha kastet italienerne ut av Hellas og ført kampen over på albansk territorium stoppet offensiven etter hvert opp på grunn av forsyningsproblemer.
+Italia måtte nå ha hjelp av storebror Tyskland til å rette opp fadesen. Fra baser i Bulgaria invaderte tyske divisjoner Hellas den 6. april 1941, og på tross av at britene grep inn på gresk side hadde de tyske angriperne nokså små problemer med å erobre det greske fastlandet.
+Samtidig gikk også aksemaktene til angrep på Jugoslavia. Den jugoslaviske hæren hadde ingen sjanser mot angrepet, som kom samtidig fra Albania, Bulgaria, Ungarn og Tyskland, og allerede etter elleve dager måtte den jugoslaviske regjeringen be om våpenhvile.
+Tyskland gikk nå til angrep på den greske øya Kreta. På grunn av de alliertes totale herredømme i Middelhavet var en invasjon fra sjøen umulig, så det ble heller satt i gang en luftlandsetting. Slaget om Kreta ble en kostbar affære for de tyske fallskjermtroppene, men etter ti dagers harde kamper kapitulerte de siste allierte styrkene på øya den 1. juni. Den tyske erobringen hadde da kostet hele 6500 av de 20 000 soldatene som ble satt inn.
+Aksemaktenes kontroll over Hellas og Jugoslavia ble aldri absolutt. Sterke geriljabevegelser opererte i begge land, og spesielt i Jugoslavia hadde disse stor suksess med motstandskampen. De jugoslaviske partisanene ble ledet av Josip Tito, og hadde på egen hånd frigjort store deler av landet da frontlinjen kom til området mot slutten av krigen.
+Tyskland angriper Sovjetunionen [rediger]
+
+Østfronten
+Barbarossa – Finland – Murmansk – Leningrad – Smolensk 1 – Kharkov 1 – Moskva – Krim og Sevastopol – Rzjev – Kharkov 2 – Blau og Kaukasus – Stalingrad – Velikiye Luki – Kharkov 3 – Kursk – Smolensk 2 – Dnepr – Kiev 2 – Korsun – Kamenets-Podolsk – Bagration – Lvov-Sandomierz – Lublin-Best – Warszawa – Romania – Ungarn – Wisła-Oder – Berlin – Praha
+
+
+T-34 under 7. novemberparaden på Den røde plass i Moskva, under slaget om Moskva. Stridsvognen gikk rett til fronten etter paraden
+Utdypende artikler: Operasjon Barbarossa, Den finske fortsettelseskrigen og Østfronten (andre verdenskrig)
+Om morgenen den 22. juni 1941 satte to og en halv million tyske og tyskallierte soldater over grensen til Sovjetunionen. Dette innledet Operasjon Barbarossa, historiens største og blodigste militære felttog.
+Den sovjetiske hæren ble tatt fullstendig på sengen. Etterretningsrapporter som advarte om store tyske troppekonsentrasjoner tett opp til grensen, var bare dager i forveien blitt avfeid av Stalin som upålitelige. Aksemaktenes styrker hadde den første tiden en enorm fremgang, mye på grunn av inkompetanse fra Stalin og de sovjetiske generalers side. Den røde hær var på dette tidspunkt dårlig organisert og mangelfullt utrustet. Den tyske taktikken med motoriserte bakkeenheters konsentrerte stormangrep i kombinasjon med intense flyangrep, viste seg svært effektiv i de første månedene av krigen. Stalins ordre om forbud mot all form for tilbaketrekning, medvirket sterkt til at Wehrmachts knipetangmanøvre raskt omringet betydelige sovjetiske styrker. Hele 2,4 millioner sovjet-soldater ble tatt som krigsfanger det første halvåret.
+De tyske styrkene var delt i tre hoveddeler. Armégruppe Nord rykket inn i de baltiske stater, som i 1940 hadde blitt innlemmet i Sovjetunionen. I starten av september var armégruppen nådd frem til Leningrad, og innledet en beleiring av byen som skulle vare i ni hundre dager. Armégruppe Syd angrep Ukraina, og hadde som mål å nå oljefeltene i Kaukasus. Innen vinteren kom hadde denne armégruppen erobret hele Ukraina, og nådd helt til Rostov ved inngangen til Kaukasus.
+Hovedtyngden av angrepet kom gjennom Hviterussland, der Armégruppe Senter rykket inn mot det russiske hjertelandet. Ved Minsk og Smolensk vant Tyskland store seirer, og rykket frem med stormskritt mot den sovjetiske hovedstaden Moskva. I starten av oktober kunne den tyske fortroppen skimte Kreml i horisonten, og situasjonen så håpløs ut for sovjeterne. Wehrmacht rakk imidlertid ikke å sette inn det siste, avgjørende støtet før vinterkulden tvang angrepstroppene til å stoppe opp. Den raske fremrykkingen gjennom de enorme landområdene hadde vært svært ressurskrevende og tyskerne var ikke forberedt på vinterkrig. Mens tyskerne ventet på forsterkninger til det endelige angrepet på Moskva, fikk Den røde hær tid til å områ seg og forberede motangrep.
+Slaget om Moskva skulle vare i tre måneder, og endte til slutt med sovjetisk seier. Med temperaturer omkring 30 kuldegrader slet de tyske styrkene under Fedor von Bock tungt, og da den sovjetiske kommandanten Georgij Zjukov satte inn motangrepet den 5. desember, mistet tyskerne initiativet og ble drevet tilbake.
+Japan angriper vestmaktene [rediger]
+
+
+
+De amerikanske slagskipene USS «West Virginia» og USS «Tennessee» i flammer under det japanske angrepet på Pearl Harbor
+Utdypende artikler: Stillehavskrigen (Andre verdenskrig) og Angrepet på Pearl Harbor
+Japans militære engasjement i Kina og nærværet i Fransk Indokina hadde ført til at Storbritannia, USA og Nederland hadde sluttet å selge olje til Japan. Dette var en stor trussel for den japanske krigsmaskinen, og som et resultat av dette måtte japanerne skaffe seg olje på egen hånd. Den åpenbare løsningen på problemet var det oljerike Nederlandsk Østindia (dagens Indonesia), der den svake nederlandske eksilregjeringen neppe ville kunne stå i mot et japansk angrep. Det ble av den japanske regjeringen antatt at et slikt angrep ikke ville bli godtatt av USA og Storbritannia, noe som gjorde det nødvendig å komme disse i forkjøpet med et overraskende angrep.
+Om morgenen den 7. desember 1941 gikk den japanske marinen til angrep på den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor. Angrepet ble noenlunde en suksess, da japanerne fikk senket atten amerikanske skip (hvorav fem slagskip), med amerikanske tapstall på 2403 mann mot bare 29 japanske fly, 5 japanske ubåter og 64 mann. Samtidig unnslapp det japanske hovedmålet, de amerikanske hangarskipene, fordi de var ute på øvelse.
+Samtidig erobret også japanske styrker den britiske kronkolonien Hong Kong. Dagen etter, den 10. desember, ble de to britiske slagskipene HMS «Repulse» og HMS «Prince of Wales» senket utenfor kysten av Britisk Malaya. Thailand ble tvunget med i krigen på japansk side, og samtidig falt de to amerikanske øyene Guam og Wake Island.
+Det japanske angrepet førte til at den amerikanske Kongressen erklærte krig mot Japan den 8. desember. Tre dager senere erklærte Tyskland krig mot De forente stater, noe som førte til at de hittil uavhengige krigene i Europa og Asia ble forbundet til en global konflikt.
+I januar 1942 falt i rask rekkefølge Burma og Britisk Malaya, samtidig som Ny-Guinea, Filippinene og Nederlandsk Østindia ble invadert. I februar ble den britiske bastionen Singapore erobret, noe som gjorde at 130 000 allierte soldater falt i japansk krigsfangenskap. I slaget i Javahavet i månedsskiftet februar-mars ble den allierte flåten knust, noe som brakte Nederlandsk Østindia under japansk kontroll. I løpet av våren ble også de amerikanske styrkene på Filippinene slått slik at også denne øygruppen ble kontrollert av Japan. I tillegg ble Salomonøyene okkupert, slik at øygruppen kunne brukes som base for bombefly som kunne true konvoier til Australia.
+Den tyske fremgangen stoppes ved Stalingrad [rediger]
+
+Utdypende artikkel: Slaget om Stalingrad
+Den sovjetiske vinteroffensiven i overgangen 1941/42 hadde ikke hatt den ønskede virkningen. Tross betydelige tyske tap, klarte Wehrmacht å etablere forsvarsstillinger fremfor å rykke bakover. Da våren kom var den tyske krigsmaskinen igjen klar til ny offensiv.
+Den tyske offensiven på østfronten i 1942 fikk navnet Operasjon Blau. Det virket sannsynlig at det første målet for tyskerne ville være å erobre Moskva. Men tross advarsler fra sin generalstab valgte Hitler isteden å beordre et fremstøt i den sørlige frontsektoren, mot elven Volga og det oljerike Kaukasus. Angrepet skulle egentlig begynne i mai, men på grunn av at beleiringen av Sevastopol trakk i langdrag kom ikke offensiven i gang før den 28. juni.
+De tyske, italienske, rumenske og ungarske angriperne erobret raskt sovjetisk territorium, og var i slutten av august kommet frem til byen Stalingrad ved bredden av Volga. Denne byen var oppkalt etter den sovjetiske lederen Josef Stalin, og hadde derfor viktig symbolverdi. Stalin beordret derfor at byen skulle holdes for enhver pris, og at alle som trakk seg tilbake skulle skytes.
+
+
+Tysk soldat med sovjetisk maskinpistol PPSch 41 under slaget ved Stalingrad
+Foto: Deutsches Bundesarchiv
+Slaget om Stalingrad ble særdeles blodig. I starten hadde Wehrmacht fremgang og det lot til at byen snart ville være på tyske hender. De sovjetiske forsvarerne kjempet imidlertid med innbitt besluttsomhet, og gav angriperne kamp om hver bygning. Det utviklet seg snart til en intens stillingskrig der frontlinjen bølget frem og tilbake nærmest fra time til time. Tapene på begge sider var enorme, en periode var den gjennomsnittlige levetiden til en sovjetisk nyankommen infanterist i Stalingrad under 24 timer.
+I november hadde tyskerne erobret 90 % av byen. Tiden var imidlertid moden for et sovjetisk motangrep, og den 19. november ble Operasjon Uranus satt i verk. Denne knipetangmanøveren var rettet mot de svake ungarske og rumenske enhetene som voktet de tyske flankene, og allerede den 22. november hadde disse kollapset slik at 250 000 tyske soldater var omringet i Stalingrad.
+Hitler nektet den innesperrede tyske 6. armé å bryte ut, og insisterte på at slaget om byen skulle fortsette. Hermann Görings Luftwaffe opprettet en luftbro med forsyninger inn til byen, men det viste seg snart at dette langt fra var nok til å forsyne de tyske troppene. Forsyningssituasjonen for tyskerne ble snart prekær, samtidig som sovjetiske angrep stadig presset den tyske lommen sammen. Hjelpetropper som omsider ble dirigert i retning av de omringede styrkene, kom for sent og var for svake til å kunne hindre den tyske katastrofen.
+I løpet av januar ble situasjonen for de omringede styrkene desperat. De var i ferd med å slippe opp for mat og ammunisjon. Soldatene var sterkt utmattet av underernæring og den intense kulden. Mange enheter hadde ikke lenger noe overnattingskvarter og måtte sove ute. Stor mangel på helsepersonell og medisiner innebar at tusener av sårede ikke lenger kunne regne med hjelp. Den 2. februar 1943 så den tyske kommandanten Friedrich Paulus seg nødt til å kapitulere. Dette markerte slutten på den tyske ekspansjonen; heretter hadde Sovjetunionen det strategiske og psykologiske overtaket på østfronten. Det er antatt at kampen om Stalingrad kostet 750 000 sovjetiske soldater livet. Wehrmacht mistet 850 000 mann.
+Den endelige løsning: Tyske planer for det okkuperte Europa [rediger]
+
+
+
+Jøder deporteres fra gettoen i Krakow. Polen hadde en stor jødisk befolkning før krigen, og var blant stedene som ble hardest rammet av nazistenes systematiske folkemord. Av en førkrigsbefolkning på over tre millioner omkom 90% av Polens jøder i Holocaust.
+Utdypende artikler: Holocaust og Den endelige løsning
+Allerede med okkupasjonen av Polen høsten 1939 begynte de tyske myndighetene å innføre den tyske rasepolitikken i det okkuperte området. Tyske Einsatzgruppen dro i hærens fotspor, og arresterte folk som kunne bli sett på som en trussel mot Tyskland, som for eksempel lærere og prester. Samtidig ble Polens jøder samlet i egne gettoer, og deres formuer ble beslaglagt.
+Med invasjonen av Sovjetunionen sommeren 1941 ble Einsatzgruppenes virkeområde utvidet dit. Hitler hadde store planer for det erobrede territoriet, og med Generalplan Ost skulle Europas slaviske og jødiske befolkning (samt andre «uønskede») fjernes eller utslettes slik at det ble plass til et stortysk rike i øst. I de tyskokkuperte delene av Sovjetunionen ble én million jøder, kommunister, sigøynere og andre «undermennesker» brutalt drept.
+Den 20. januar 1942 fant Wannsee-konferansen sted like utenfor Berlin. Her ble «Den endelige løsning på jødespørsmålet» diskutert, og det ble bestemt at man måtte få fortgang i utryddelsesprosessen. Flere tilintetgjørelsesleirer ble opprettet i det okkuperte Polen, den mest kjente av disse er Auschwitz-Birkenau.
+Innen krigens slutt var millioner av jøder og andre blitt utryddet. Det er vanskelig å tallfeste nøyaktig hvor mange som ble drept i konsentrasjonsleirene, men mange anslår antallet drepte jøder til ca. seks millioner, og et samlet antall døde til over ti millioner.
+Afrika vinnes av de allierte [rediger]
+
+
+
+Amerikanske soldater på stranden i nærheten av Oran, november 1942
+Utdypende artikkel: Operasjon Torch
+De franske koloniene i Nord-Afrika var blitt kontrollert av Vichy-regjeringen etter Frankrikes fall. Marokko og Algerie var derfor regnet som et egnet sted for en alliert invasjon, da man antok at motstanden ville være liten her. I november 1942 ble fransk Nord-Afrika invadert, noe som også utløste et kupp mot den franske administrasjonen i området. Den franske motstanden var liten, og de allierte vant enkelt kontrollen over Marokko og Algerie.
+Rommels nederlag i Egypt hadde ført til at planene om en erobring av Midtøsten måtte oppgis. Afrikakorpset satte derfor kursen vestover, og dro til Tunisia for å bekjempe de allierte invasjonsstyrkene. Den tyske motoffensiven var ganske fremgangsrik, og i februar 1943 vant Rommel en stor seier mot den amerikanske generalmajor Lloyd Fredendall i slaget ved Kasserinepasset. Problemer med forsyningen til aksemaktene gjorde imidlertid at de tyske og italienske linjene raskt kollapset etter at Montgomery angrep i slutten av mars. Den 13. mai måtte Afrikakorpset gi opp, og Afrika var endelig under alliert kontroll.
+Den japanske fremgangen stoppes [rediger]
+
+
+
+Amerikanske Douglas SBD Dauntless-fly angriper den japanske krysseren «Mikuma» ved Midway. Den amerikanske seieren ved Midway gjorde at trenden snudde i Stillehavskrigen, heretter var det de allierte som hadde initiativet.
+Utdypende artikkel: Slaget ved Midway
+Den japanske fremgangen fortsatte våren 1942. I mars og april gikk en hangarskipgruppe inn i Det indiske hav, og senket nesten 100 000 tonn allierte skip, og det bare i Bengalbukten. Hangarskipgruppen gjennomførte raid mot britiske baser på Ceylon, og tvang britene til å trekke krigsskipene sine helt tilbake til Øst-Afrika.
+Samtidig intensiverte japanerne angrepet på Ny-Guinea, og planla en invasjon sjøveien av Port Moresby på Ny-Guinea. Et amerikansk gjennombrudd med dekodingen av japansk radiotrafikk gjorde at de allierte var forberedt på dette angrepet, slik at admiral Nimitz sendte en hangarskipgruppe nedover for å stoppe angrepet. Den 4. mai møttes de to styrkene i Korallhavet utenfor Australia, og i løpet av fire dager med harde kamper mistet begge sider hvert sitt hangarskip. Slaget endte i en begrenset japansk seier, men forhindret samtidig angrepet på Port Moresby.
+Den japanske admiral Yamamoto ønsket nå å fullføre jobben han påbegynte ved Pearl Harbor. Planen var å erobre den lille atollen Midway, slik at amerikanerne ble fremprovosert til å sette inn hangarskipene sine mot den mektige japanske hovedstyrken. Japanerne hadde imidlertid mistet overraskelsesmomentet da amerikanerne kunne avlytte radiosambandet deres, og da angrepet kom den 5. juni var amerikanerne godt forberedt. Angrepet ble katastrofalt for Japan. Tapet av fire hangarskip samt 322 fly med erfarne piloter gjorde at styrkeforholdet i Stillehavet nå definitivt gikk i USAs favør.
+Sovjetisk fremgang i øst [rediger]
+
+
+
+En sovjetisk T-34 tauer et skadet kjøretøy under kampene ved Kursk. Slaget ved Kursk var et av historiens største panserslag som også omfattet voldsomme luftkamper
+Utdypende artikkel: Slaget ved Kursk
+Det tyske tapet ved Stalingrad hadde flyttet frontlinjen vestover, men Ukraina var fortsatt under tysk kontroll. I februar 1943 var byen Kharkov blitt frigjort av sovjeterne, men et hurtig motangrep fra de tyske styrkene under Erich von Manstein gjorde at tyskerne gjenerobret byen i starten av mars.
+Denne tyske seieren gjorde at de tyske generalene planla et nytt fremstøt, denne gangen ved Kursk. De sovjetiske styrkene hadde i denne frontsektoren en fremskutt posisjon i forhold til resten av frontlinjen, noe som gjorde dem sårbare for et tysk knipetang-angrep med en påfølgende omringning. Dette problemet var også åpenbart for den sovjetiske hærledelsen, noe som gjorde at begge sider bygget opp styrkene sine i flere måneder i denne sektoren.
+Med 2700 stridsvogner, 1800 angrepsfly og 800 000 infanterister var den tyske angrepsstyrken den mektigste tyske armeen gjennom historien. Mot disse sto 1 300 000 sovjetiske infanterister, 3600 stridsvogner, 20 000 artillerienheter og 2400 fly. Dette gjorde at slaget ved Kursk ble ett av historiens største slag. Angrepet begynte den 5. juli, men kjørte seg raskt fast i den harde sovjetiske motstanden. Etter en uke kom den sovjetiske motoffensiven, og ved Prokhorovka møttes over 1500 stridsvogner til det som ble historiens største panserslag.
+Etter at den tyske offensiven ble slått tilbake gikk den røde armé i gang med offensiver langs hele fronten. Kharkov ble gjenerobret samme høst, og da vinteren kom ble seks tyske divisjoner omringet ved Korsun ved Dnepr. Senere ble det også innledet en offensiv i nord, rundt Narva, noe som endelig gjorde slutt på den langvarige beleiringen av Leningrad.
+Luftkrig over Tyskland [rediger]
+
+
+
+Brannslukking etter britisk bombetokt mot Hamburg 4. februar 1943
+Foto: Deutsches Bundesarchiv
+
+
+Hamburg etter bombeangrepene i 1943. «Operation Gomorrah» var på den tiden historiens mest omfattende bombekampanje, og gjorde over én million mennesker hjemløse.
+I krigens første år var den britiske bombekampanjen over Tyskland rettet mot tysk industri. Dette viste seg å være lite effektivt på grunn av dårlig treffsikkerhet. De tyske fabrikkene som ble ødelagt ble også raskt bygget opp igjen.
+Utover i 1942 begynte Storbritannia med en ny strategi: massiv bombing av større tyske byer. Under ledelse av Arthur «Bomber» Harris ble RAFs bombeflyskvadroner bygd opp, samtidig som store ressurser ble lagt i utvikling og produksjon av nye tunge bombeflymodeller. Den britiske doktrinen gikk ut på å bruke massive formasjoner med bombefly om natten, og man la lite fokus på treffsikkerhet.
+Etterhvert kom også det amerikanske flyvåpenet på banen. Amerikanerne bombet heller på dagtid, slik at presisjonen kunne bli bedre. Dette var på grunn av at amerikanerne var mer selektive i sine bombemål enn britene, de amerikanske målene var hovedsakelig ting som var viktige for den tyske krigsøkonomien slik som kraftverk, oljeinstallasjoner og industri. De amerikanske luftraidene viste seg snart å være svært kostbare, da tunge bombefly ikke kunne forsvare seg selv effektivt mot tyske avskjæringsjagere. Det var ikke før man fikk satt det langtrekkende jagerflyet P-51 Mustang i tjeneste[2] at de allierte oppnådde luftherredømme over Tyskland, og tapene kom ned på et akseptabelt nivå.
+Utover i krigen ble problemene med de allierte bomberaidene store for den tyske krigsindustrien, spesielt i Ruhr. Med de kontinuerlige bombeangrepene og de store sivile tapene håpet man å knekke den tyske kampmoralen. Denne strategien gikk spesielt hardt ut over Berlin, Hamburg, Köln og Kassel hvor opp i mot to tredjedeler av bystrukturene ble utradert. I februar 1945 rammet bombene også Dresden i noe som var en av de mer kontroversielle hendelsene i løpet av andre verdenskrig i Europa. Bombingen av Dresden var så intens at det brøt ut ildstorm i sentrum av byen. De alliertes bombing hadde likevel liten negativ innvirkning på den tyske kampmoral. I likhet med erfaringene fra siviles reaksjoner på Luftwaffes bombing av London, lot det til at de alliertes luftangrep faktisk bidrog til å styrke det tyske samholdet og stimulere til fortsatt motstand.[3] Luftkrigens ødeleggelser ble dessuten bevisst brukt av tysk propaganda i dens forsøk på å bevise fiendens hensynsløshet.
+Felttoget i Italia [rediger]
+
+Utdypende artikkel: Operasjon Avalanche
+
+
+Vinterlinjen, også kalt «Gustavslinjen» 1943/1944
+
+
+Situasjonen juni-desember 1944 med «Den gotiske linjen»
+I juli 1943 gikk allierte tropper i land på Sicilia. De tyske og italienske forsvarerne hadde små muligheter til å stå i mot, og evakuerte til fastlandet i august. Den 3. september gikk amerikanske og britiske tropper over Messinastredet, som en fortropp til hovedangrepet på Italia som skulle komme uken etter.
+Den 8. september ble en våpenhvileavtale mellom de allierte og Italia undertegnet. Dette skjedde etter at et statskupp hadde avsatt Mussolini, og den nye italienske ledelsen ønsket ikke å fortsette krigen. Den tyske hæren var imidlertid forberedt på en slik hendelse, og avvæpnet raskt den italienske hæren og besatte landet. Mussolini ble ble befridd fra fangenskap av en Waffen SS aksjon ledet av Otto Skorzeny. Mussolini ble gjeninnsatt som en tysk marionett, som leder for den tyskstøttede Italienske sosialrepublikk, også kalt «Salò-republikken» etter hovedstaden Salò, en liten by ved Gardasjøen.
+Terrenget i Italia gjør det til en naturlig festning og den allierte offensiven gikk tregt. Den tyske øverstkommanderende generalfeltmarskalk Albert Kesselring visste godt hvordan terrenget kunne utnyttes til forsvarernes fordel og etablerte flere forsvarslinjer på tvers av landet, hvor den såkalte «Vinterlinjen» eller «Gustavslinjen» var den sentrale. De allierte greide ikke å bryte igjennom denne, og i januar 1944 bestemte de allierte seg for å landsette styrker ved Anzio for å kunne falle de tyske forsvarerne i ryggen, men amerikansk nøling etter ilandsettelsen gjorde at mulighetene for å avskjære de tyske styrkene lenger sør gikk tapt.
+Gjennom hele våren forsøkte de allierte å bryte gjennom de tyske linjene i slaget om Monte Cassino. I slutten av mai erobret polske styrker endelig Monte Cassino, og den 4. juni falt Roma.
+Kampene i Italia fortsatte resten av krigen og de allierte ønsket på denne måten å binde opp mest mulig av de tyske ressursene her, for å lette trykket på de styrkene som nærmet seg Tyskland fra vest og øst.
+Kesselring etablerte nye forsvarslinjer, hvor særlig «Den gotiske linjen» var den viktigste. Denne fulgte Appenninene fra sør for Rimini på østkysten, krysset mellom Firenze og Bologna, og til sør for La Spezia på vestkysten. I september 1944 brøt den tyske forsvarslinjen sør for Bologna sammen, med det var ikke før i april 1945 at det tyske forsvaret i Nord-Italia falt sammen. Generaloberst Heinrich von Vietinghoff kapitulerte for de allierte 29. april 1945.
+Invasjonen i Normandie [rediger]
+
+
+
+Kanadiske soldater på Juno Beach i Normandie, 6. juni 1944. Operasjon Overlord (kjent som D-dagen) var den største amfibiske operasjonen noen sinne.
+Utdypende artikkel: Operasjon Overlord
+I løpet av 1943 og 1944 hadde de allierte bygd opp store troppekonsentrasjoner i det sørlige England, med tanke på en invasjon av det tyskokkuperte kontinentet. Allerede i 1942 hadde kanadiske styrker gjennomført Diepperaidet, et raid som endte i katastrofe, men som gav verdifull kunnskap om amfibieoperasjoner. Erfaringene herfra gjorde at man valgte å gå i land på strendene i Normandie, i stedet for direkte i en havneby.
+Den 6. juni 1944 gikk de allierte styrkene i land i Normandie (D-dagen), under ledelse av den amerikanske generalen Dwight D. Eisenhower. De allierte møtte på hard tysk motstand, og de første to månedene hadde de allierte liten fremgang. Det var ikke før i slutten av juli at general Omar Bradley greide å bryte ut av den allierte lommen i Normandie.
+Den 25. august gikk allierte styrker i land på den franske rivieraen, og kjempet seg nordover i stort tempo. Frankrike var nå tapt for Tyskland, og den 25. august ble Paris frigjort.
+I september fikk general Montgomery overtalt den allierte ledelsen til å gjennomføre operasjon Market Garden, en dristig operasjon der broene over elvene i det tyskokkuperte Nederland skulle tas slik at den videre invasjonen inn i Tyskland ville bli lettere. Operasjonen ble mislykket, dels fordi tyskerne kjente til de allierte planene, og dels fordi tyskerne hadde sterkere militær tilstedeværelse enn hva planene forutsatte. En hel britisk divisjon ble omringet og ødelagt av tyske styrker.
+Tyskland mister kontrollen over Øst-Europa [rediger]
+
+Fil:Su85 jagdpanzer.jpg
+Sovjetisk SU-85 i Romania i 1944. Den røde arme hadde svært gode pansrede kjøretøyer, og den store sovjetiske industrikapasiteten gjorde at de kunne produsere store menger stridsvogner og panserjagere
+Sommeren 1944 innledet de sovjetiske styrkene operasjon Bagration. Denne offensiven ble innledet på treårsdagen for den tyske invasjonen av Sovjetunionen, og ble derfor symbolsk viktig. Offensiven endte med at den tyske forsvarslinjen i Hviterussland brøt sammen. 28 tyske divisjoner ble satt ut av spill og ca. 350 000 tyske soldater ble drept, såret eller tatt til fange. Langs hele østfronten mellom Karpatene og Finland mistet aksemaktene fotfestet. Det østlige Polen samt deler av Baltikum ble gjenerobret. Fra fronten til Tysklands østligste provins Østpreussen var det nå bare 500 kilometer i luftlinje. Den tyske Armégruppe Sentrum fikk stygg medfart under denne offensiven, mye på grunn av Hitlers fanatiske motstand mot tilbaketrekninger.
+Høsten 1944 sto den sovjetiske krigsmakten ved grensen til Romania. Romania hadde deltatt på tysk side i angrepet på Sovjetunionen, under ledelse av general Ion Antonescu. I slutten av august ble Antonescu kastet, og Romania skiftet side.
+Samtidig prøvde Bulgaria å trekke seg ut av krigen. Bulgaria hadde deltatt i angrepene på Hellas og Jugoslavia, men hadde aldri erklært krig mot Sovjetunionen. Ledelsen i landet prøvde å forhandle om fred med de allierte, men den 8. september erklærte Sovjetunionen Bulgaria krig. Én uke senere var landet erobret.
+Samtidig gikk sovjetiske styrker inn i Ungarn. Den 15. oktober erklærte Ungarns leder Miklós Horthy at krigen var over for Ungarns del, noe som gjorde at tyskerne straks avsatte ham. De tyske styrkene i landet begynte nå å rasere infrastrukturen, og da de siste tyske styrkene ble kastet ut av Ungarn i april 1945 var det et land i totalt kaos Den røde armé overtok.
+Da de sovjetiske styrkene nærmet seg Warszawa i august 1944, startet den polske motstandsbevegelsen Armia Krajowa et opprør mot de tyske okkupantene i byen. Dette resulterte i harde kamper mellom Waffen-SS og polakkene, men fordi Den røde armé stikk i strid med polakkenes forhåpninger valgte å forholde seg som passive tilskuere til kampene, kunne tyskerne til slutt slå ned oppstanden. Etter at den polske ledelsen kapitulerte den 2. oktober begynte de tyske okkupantene å systematisk ødelegge byen, og da Den røde armé endelig erobret byen den 17. januar, lå hele 85 % av byen i ruiner.
+Amerikansk erobring av Stillehavet [rediger]
+
+
+
+En amerikansk Sherman-stridsvogn er skadet etter å ha gått på en landmine under slaget om Iwo Jima
+Amerikanske styrker invaderte øya Guadalcanal i august 1942. Dette var de alliertes første større offensiv under Stillehavskrigen, og endte med at de japanske styrkene trakk seg ut av Salomonøyene i 1943.
+I løpet av 1943 og 1944 ble stadig flere øygrupper under japansk kontroll erobret av de allierte. New Britain og New Ireland ble gjenerobret i løpet av 1944, samtidig som britiske styrker begynte gjenerobringen av Burma.
+De amerikanske styrkene møtte på intens japanske motstand under «øy-hoppingen», da de japanske militære æresbegrepene gjorde at overgivelse av den største skam. Under slaget om Iwo Jima led det amerikanske marinekorpset et tap på 20 000 mann, samtidig som 19 800 av de 20 000 japanske forsvarerne ble drept.
+Våren 1945 begynte japanerne med de fryktede kamikazeangrepene. Disse angrepene var de angrepene som førte til størst amerikanske tap mot slutten av krigen, og ødela eller skadet 400 skip samt drepte 4900 amerikanske sjøfolk. Det var ikke bare fly som ble sendt ut på selvmordsoppdrag, i april ble en flåte med slagskipet «Yamato» i spissen sendt for å hjelpe til med forsvaret av Okinawa, noe som i realiteten var et selvmordsoppdrag og den japanske flåten gikk raskt tapt for bomber og torpedoer fra amerikanske fly.
+Tysklands nederlag [rediger]
+
+
+
+Tyske krigsfanger etter Aachens fall. Da det tyske nederlaget syntes klart forsøkte mange tyske soldater å ta seg vestover, da de heller ønsket å overgi seg til vestmaktene enn til Sovjetunionen
+
+
+Situasjonen i Europa ved Tysklands kapitulasjon
+Mot slutten av 1944 var Tyskland hardt presset på alle fronter. Krigen til sjøs var tapt, mesteparten av Øst-Europa var falt i sovjeternes hender, og på vestfronten var de allierte overlegne så vel i luften som på bakken.
+I desember satte den tyske hæren i gang en siste offensiv på vestfronten. I Ardenneroffensiven var planen at den tyske hæren skulle slå en kile i den allierte fronten, for så å gjenerobre Belgia og tvinge frem en våpenhvile med de allierte. Offensiven, som krevde de siste ledige tyske ressurser, mislyktes. Den 7. januar 1945 måtte tyskerne trekke seg tilbake.
+Den allierte fremrykkingen inn i selve Tyskland sto nå for tur. Den tyske hæren kunne i 1945 ikke gjøre noe særlig motstand på vestfronten, og de allierte hærene kunne med letthet rykke østover.
+Den 19. mars 1945 utstedte Hitler den såkalte Neroforordningen som gikk ut på at den brente jords strategi også skulle brukes i selve Tyskland. Dette var i tråd med hva som skjedde andre steder, som i Finnmark. De tyske befalhavende tok i bare liten grad strategien i bruk, og sparte befolkningen for store lidelser.
+Tyskland prøvde i slutten av 1944 forgjeves å etablere et forsvarsverk ved landets østgrense, men med et styrkeforhold på en til ti var det umulig å hindre at Den røde armé krysset Østpreussens grense i januar 1945 og med stor fart veltet inn i det tyske kjernelandet. De tyske forsvarerne ble presset tilbake av den tallmessig totalt overlegne sovjetiske hæren, samtidig som hundretusener av tyske sivile flyktet fremfor den fremrykkende Røde armé. Med unntak av Kurland og enkelte smålommer ved Østersjøkysten, var områdene øst for Oder i hovedsak erobret i løpet av januar, og da Königsberg kapitulerte den 9. april, kunne den siste sovjetiske offensiven begynne.
+Den 16. april satte 2,5 millioner sovjetiske tropper i gang angrepet på Berlin. Hitler hadde proklamert at han ville bli i byen, samtidig som han erklærte at byen skulle holdes for enhver pris. Etter to ukers harde kamper var mesteparten av byen på sovjetiske hender, og den 30. april begikk Hitler selvmord i førerbunkeren.
+Hitler hadde i sitt testamente utpekt Karl Dönitz til ny rikspresident, og Joseph Goebbels til ny rikskansler. Dagen etter Hitlers selvmord tok imidlertid Goebbels sitt eget liv, noe som gjorde at Dönitz måtte utpeke Lutz Schwerin von Krosigk til ny kansler. Dönitz og Krosigk hadde et noe mer realistisk syn på situasjonen enn Hitler, og gikk straks inn for å slutte fred med de allierte. En kapitulasjon var imidlertid et tveegget sverd. Selv om de innså at krigen var tapt prøvde tyskerne å forhale overgivelsen enda noen dager. Dette for at Kriegsmarine skulle rekke å få evakuert flest mulig flyktninger bort fra Østpreussen og Pommern hvor Den røde hær behandlet sivilbefolkningen uten medlidenhet.
+Berlins forsvarere kapitulerte 2. mai, og to dager senere kapitulerte de tyske styrkene i Nederland. 7. mai kl 02:41 underskrev en delegasjon utsendt av Dönitz til general Montgomery i Reims, et dokument som sa at alle tyske styrker skulle innstille kampene innen kl 11 neste dag, og Churchill og president Harry S. Truman erklærte 8. mai som seiersdag. Stalin forlangte imidlertid at kapitulasjonshandlingen også skulle skje overfor hans egne representanter, og 8. mai kl 23:30 dro en tysk delegasjon til Karlshorst i Berlin. Pga ulike tidssoner var det da allerede 9. mai i Moskva, og derfor feires seiersdagen i Russland på denne dato. [4]
+Japan kapitulerer [rediger]
+
+
+
+En sterkt skadet japansk kvinne etter det kjernefysiske bombeangrepet mot Hiroshima
+Utdypende artikler: Operasjon Auguststorm og Atombombene over Hiroshima og Nagasaki
+Etter amerikanernes erobring av øyene Okinawa og Iwo Jima var selve Japan nå kommet innenfor rekkevidde av amerikanske bombefly. Under ledelse av general Curtis LeMay ble en massiv bombekampanje satt i gang mot alle større japanske byer. I et bombeangrep mot Tokyo natt til den 10. mars 1945 omkom 100 000 japanere, samtidig som store deler av byen gikk med i flammehavet.
+På tross av at den militære situasjonen etter hvert var blitt håpløs for Japan, nektet landets ledelse å kapitulere. Japanerne var forberedt på å forsvare fedrelandet for enhver pris, noe som gjorde at amerikanerne så etter alternativer til en kostbar invasjon.
+Den 6. august ble byen Hiroshima bombet med en kjernefysisk bombe i det som var historiens første atomangrep. I angrepet, samt av senskader, døde ca. 200 000 japanere, samtidig som hele byen ble jevnet med jorden.
+Den 8. august gikk Sovjetunionen til angrep på det Japan-kontrollerte Mandsjuria. Den sovjetiske offensiven førte til at den japanske keiser Hirohito bad regjeringen vurdere kapitulasjon, men sterke krefter strittet imot og ønsket å fortsette kampen.
+Dagen etter, den 9. august, ble også Nagasaki utsatt for et atomangrep. Denne bomben var kraftigere enn den over Hiroshima, men førte likevel til færre dødsfall.
+Ved utgangen av året hadde 74 000 mennesker omkommet som en følge av bombingen og 83 000 som følge av Sovjets invasjon. Nå gav endelig den japanske ledelsen opp, og den 15. august kapitulerte Japan. Denne dagen markerer «VJ-Day» (Victory over Japan), men først 9. september regnes andre verdenskrig for offisielt slutt, med Japans overgivelse til Republikken Kina, sju dager etter underskrivelse av kapitulasjonserklæringen ombord på slagskipet USS «Missouri». Enkelte japanere, eksempelvis Onoda Hirō, overga seg riktignok ikke før i 1975.

data/lib/training_data/pl-utf8.txt

@@ -0,0 +1,120 @@
+'''II wojna światowa''' to jeden z największych konfliktów zbrojnych w [[historia|historii]] świata, trwający między [[1 września]] [[1939]] roku, a [[2 września]] [[1945]] roku, obejmujący swoim zasięgiem większą część [[Europa|Europy]] i [[Azja|Azji]], oceany: [[Atlantyk]] i [[Pacyfik]] oraz północną [[Afryka|Afrykę]].
+
+== Europa ==
+
+===Wojna Obronna===
+
+::::''Dokładniejszy opis działań znajduje się w [[Wojna Obronna|osobnym artykule]].''
+
+Wojna wybuchła [[1 września]] [[1939]] roku po ataku [[hitler]]owskich [[Niemcy|Niemiec]] i [[Słowacja|Słowacji]] w porozumieniu ze [[Związek Radziecki|Związkiem Radzieckim]] na [[Polska|Polskę]].<br/> Za datę rozpoczęcia [[wojna|wojny]] przyjmuje się tradycyjnie wejście wojsk [[Niemcy|niemieckich]] na terytorium [[Wolne Miasto Gdańsk|Wolnego Miasta Gdańska]] (choć w istocie jako pierwsze [[miasto]] w Polsce zbombardowano [[Wieluń]]), jednak wojna w Azji - pomiędzy [[Chiny|Chinami]] a [[Japonia|Japonią]] trwała już wcześniej (od lipca [[1937]]).<br/> Przedsmakiem nadchodzącego konfliktu był atak faszystowskich [[Włochy|Włoch]] na [[Abisynia|Abisynię]] - patrz: [[wojna włosko-abisyńska 1935-1936]] oraz [[hiszpańska wojna domowa]]. II wojnę światową poprzedziły też takie agresywne zachowania ze strony [[III Rzesza|III Rzeszy]] jak: zajęcie Nadrenii w [[1936]] roku, [[Anschluss]] (marzec [[1938]]), rozbiór [[Czechosłowacja|Czechosłowacji]] (październik [[1938]] - marzec [[1939]]) oraz aneksja [[Kłajpeda|Kłajpedy]]. Ze strony [[Włochy|Włoch]] przykładem złamania prawa międzynarodowego było zajęcie [[Albania|Albanii]] na wiosnę [[1939]].
+
+Pretekstem do agresji na Polskę była tak zwana [[prowokacja gliwicka]]. W chwili wybuchu wojny [[Polska]] miała układ sojuszniczy z [[Francja|Francją]] z [[1921|1921 r.]], układ sojuszniczy z [[Wielka Brytania|Wielka Brytanią]] z [[25 sierpnia]] 1939 r. oraz sojusz z [[Rumunia|Rumunią]] obowiązujący jednak tylko w przypadku ataku ze strony [[ZSRR]]. Niemcy były powiązane [[pakt antykominternowski|paktem antykominternowskim]] z [[Japonia|Japonią]] i Włochami, tzw. [[pakt stalowy|paktem stalowym]] z [[Włochy|Włochami]] oraz układem z [[ZSRR]] ([[pakt Ribbentrop-Mołotow]]) z [[23 sierpnia]] [[1939]] r., który ''de facto'' dzielił Europę Środkową na strefy wpływów obu państw i dawał Niemcom wolną rękę w wojnie z Polską. Wojna stała się wojną światową z chwilą wypowiedzenia wojny Niemcom przez Wielką Brytanię i Francję [[3 września]] [[1939]] r. Wraz z Wielką Brytanią w stanie wojny znalazły się państwa [[Wspólnota Brytyjska|Wspólnoty Brytyjskiej]]: [[Australia]], [[Nowa Zelandia]], [[Indie]] i [[Kanada]].  Oficjalnie po stronie
+Niemiec nie przyłączyły się jednak ani [[Włochy]], ani [[Japonia]]. Podobnie postąpiły nastawione prohitlerowsko [[Węgry]] i [[Finlandia]]. Jednocześnie z Niemcami ruszyła na [[Polska|Polskę]] [[Słowacja|słowacka]] [[Armia Polowa „Bernolak”]].
+
+Przebieg [[Wojna Obronna|wojny obronnej]] przyniósł Polsce klęskę. [[17 września]] do wojny włączył się [[ZSRR]], zajmując wschodnie terytorium [[II Rzeczpospolita|II Rzeczpospolitej]], w myśl [[Pakt Ribbentrop-Mołotow|układu Ribbentrop-Mołotow]].  Atak ten złamał [[polsko-sowiecki pakt o nieagresji]], który miał obowiązywać do 1945 roku, jednak nie wywołał ze strony rządu polskiego ani wypowiedzenia wojny, ani nawet zerwania stosunków dyplomatycznych. [[Armia Czerwona]] nie napotkała znaczącego oporu poza oddziałami [[Korpus Ochrony Pogranicza|Korpusu Ochrony Pogranicza]]. Tego samego dnia rząd polski ewakuował się na terytorium [[Rumunia|Rumunii]], skąd po jego internowaniu prezydent [[Ignacy Mościcki|Mościcki]] (choć z oporami) wydał dekret o przekazaniu władzy [[Władysław Raczkiewicz|Władysławowi Raczkiewiczowi]], co zapoczątkowało działalność [[Polski Rząd na Wychodźstwie|Polskiego Rządu na Wychodźstwie]].
+
+===Dziwna wojna===
+Tymczasem na Zachodzie toczyła się tzw. [[dziwna wojna|dziwna wojna]], alianci nie podejmowali bowiem działań zaczepnych. Granica radziecko-niemiecka ustabilizowała się zgodnie z tzw.  [[Pakt Ribbentrop-Mołotow|drugim układem Ribbentrop-Mołotow]] z [[28 września]] [[1939]]. Dokonano jednak pewnej modyfikacji: [[ZSSR]] zgodził się na odstąpienie Niemcom Lubelszczyzny w zamian za Litwę. [[Wilno|Wileńszczyzna]] została przekazana [[Litwa|Litwie]] 10 października w zamian za zgodę na stacjonowanie garnizonów radzieckich na jej terytorium. Podobne układy wymuszono [[29 września]] i [[5 października]] na [[Estonia|Estonii]] i [[Łotwa|Łotwie]]. Przez blisko rok kraje te cieszyły się jeszcze pozorami niepodległości. Od [[30 listopada]] 1939 do [[12 marca]] 1940 roku toczyła się [[wojna zimowa 1939-1940]] pomiędzy ZSRR a [[Finlandia|Finlandią]]. Nie przyniosła ona klęski Finom, była za to kompromitacją Armii Czerwonej. Finlandia obroniła swą niepodległość, choć straciła sporo żołnierzy i strategiczne umocnienia graniczne. Doszło też do powołania marionetkowej Fińskiej Republiki Radzieckiej z siedzibą w Petrozawodzku.
+
+===Inwazja Skandynawii===
+[[9 kwietnia]] [[1940]] roku Niemcy zaatakowały [[Dania|Danię]] i [[Norwegia|Norwegię]]. Dania nie była w stanie stawiać jakiegokolwiek oporu i podporządkowała się Niemcom; broniła się natomiast Norwegia. Pomimo opanowania najważniejszych miast słaba 50 tys. armia norweska nadal tworzyła ogniska oporu w głębi kraju. Król [[Haakon VII]] wraz z rządem ewakuowali się do Wielkiej Brytanii. Wysadzono desant sił angielsko-francuskich w rejonie Andelsnes i Namsos. Po zaciętych walkach z udziałem polskiej Samodzielnej Brygady Strzelców Podhalańskich opanowano [[Narvik]]. Alianci wycofali się jednak z Norwegii w obliczu ataku III Rzeszy na inne państwa Europy. W Norwegii powołano kolaboracyjny rząd, którego premierem został [[Vidkun Quisling]].
+
+===Fall Gelb===
+[[10 maja]] [[1940]] r. Niemcy zaatakowali [[Holandia|Holandię]], [[Belgia|Belgię]] i [[Luksemburg]]. Opanowanie przez spadochroniarzy mostów i lotnisk holenderskich pozwoliło armii niemieckiej na opanowanie tego kraju w ciągu sześciu dni. [[12 maja]] Niemcy przerwali front francuski w rejonie Sedanu i ruszyli na zachód, następnego dnia dotarli do kanału [[La Manche]]. Lewe skrzydło wojsk alianckich zostało odcięte. [[28 maja]] armia belgijska skapitulowała. Od [[26 maja]] do [[4 czerwca]] w rejonie [[Dunkierka|Dunkierki]] odbywała się ewakuacja wojsk brytyjskich. Plaże pozostawiono wypełnione sprzętem, ale ludzi zdołano wywieźć na Wyspy Brytyjskie. [[10 czerwca]] Włochy wypowiedziały wojnę Francji, co zresztą nie miało znaczenia. W cztery dni później Niemcy wkroczyli do [[Paryż|Paryża]]. [[16 czerwca]] premierem Francji został marszałek [[Philippe Petain]], który następnego dnia poprosił [[Berlin]] o zawieszenie broni. Dzień później [[BBC]] nadało odezwę gen. [[Charles de Gaulle|Charles'a de Gaulle'a]] wzywającą do
+dalszej walki; zapoczątkowało to działalność [[Komitet Wolnej Francji|Komitetu Wolnej Francji]]. [[22 czerwca]] pod [[Compiègne]], w tej samej salonce kolejowej, w której podpisano rozejm kończący [[I wojna światowa|I wojnę światową]], Francuzi sygnowali zawieszenie broni. Północna Francja wraz z [[Paryż]]em dostała się pod okupację niemiecką, Alazację i Lotaryngię przyłączono do III Rzeszy, południowa zaś część stała się kolaborującym z Niemcami "[[Państwo Francuskie (Vichy)|Państwem Francuskim]]" ze 100 tys. armią i rządem [[Philippe Petain|Petain]]a-[[Pierre Laval|Laval]]a ulokowanym w słynnym kurorcie [[Vichy]]. Istniał on do [[1942]], kiedy to całe terytorium zaanektowane zostało przez Niemców (w związku z [[desant]]em amerykańskim w Afryce Północnej).
+
+
+Klęskę Francji wykorzystał ZSRR do zajęcia [[państwa bałtyckie|państw bałtyckich]]. Związek Radziecki wprowadził w czerwcu [[1940]] na ich teren znaczne wojska i wymusił rekonstrukcje rządów, obsadziwszy je swoimi ludźmi. W ciągu  miesiąca Litwa, Łotwa i Estonia ogłoszone zostały Socjalistycznymi Republikami Radzieckimi, a od [[3 sierpnia|3]] do [[6 sierpnia]] przystąpiły do [[ZSRR]]. [[Józef Stalin|Stalin]] wystosował również ultimatum do rządu [[Rumunia|rumuńskiego]] żądając oddania [[Besarabia|Besarabii]] oraz Północnej Bukowiny. Rumunia się ugięła; wkrótce oddała również pod naciskiem niemieckim [[Węgry|Węgrom]] część [[Siedmiogród|Siedmiogrodu]] (tzw. II arbitraż wiedeński). Latem [[1940]] [[Moskwa]] wysunęła wobec Finlandii upokarzające żądania ekonomiczne - [[Helsinki]] je wypełniły, bojąc się utraty niepodległości, równocześnie jednak zacieśniły stosunki z Niemcami, co zapewniło im swoisty parasol ochronny. Podobną politykę obrał [[Bukareszt]]; [[Niemcy]] powoli szykując się do wojny z [[ZSRR]] hamowały zapędy Sowietów.
+
+===Bitwa o Anglię===
+[[8 sierpnia]] [[1940]] rozpoczęła się [[bitwa o Anglię]], trwająca do [[31 października]]. Miała dać [[Luftwaffe]] panowanie w powietrzu i zdezorganizować obronę brytyjską, ale zakończyła się porażką Niemiec. Oprócz działań powietrznych Niemcy rozwinęli ofensywę morską, pragnąc odciąć Wielką Brytanię od dostaw żywności i materiałów wojennych z kolonii i [[USA]]. [[Bitwa o Atlantyk]] przybrała na sile.
+
+===Inwazja Grecji===
+[[28 października]] [[1940]]r. Włochy napadły na [[Grecja|Grecję]]. Wojska włoskie szybko zostały powstrzymane i odrzucone, a w grudniu oddziały greckie wkroczyły do południowej Albanii. Szerokiego poparcia Grekom udzielili Brytyjczycy, wysyłając swoje siły ekspedycyjne. Obecność Brytyjczyków w Grecji i niepomyślny rozwój sytuacji politycznej w Jugosławii doprowadził do niemieckiej inwazji na oba te kraje [[6 kwietnia]] [[1941]]r. Niemcy już [[12 kwietnia]] wkroczyli do Belgradu, do [[30 kwietnia]] opanowali lądową część terytorium Grecji. 20 maja na [[Kreta|Krecie]] lądowały niemieckie [[wojska powietrznodesantowe|oddziały powietrznodesantowe]]. Na wyspie walczyły resztki brytyjskiego korpusu ekspedycyjnego i armii greckiej. W końcu Kreta zostaje zdobyta, a ostatnie oddziały brytyjskie opuściły ją [[31 maja]]. Na części terytorium Jugosławii doszło do utworzenia sprzymierzonego z Osią tzw. [[Niezależne Państwo Chorwackie|Niezależnego Państwa Chorwackiego]] na czele z wodzem [[ustasze|ustaszów]] [[Ante Pavelic|Ante Paveliciem]].
+
+===Operacja Barbarossa===
+[[22 czerwca]] [[1941]]r. Niemcy napadają na [[Związek Radziecki]]. W pierwszych miesiącach wojny [[Armia Czerwona]] ponosi olbrzymie straty ludzkie i materialne, a wojska niemieckie zajmują rozległe obszary [[Ukraina|Ukrainy]], [[Białoruś|Białorusi]] i republik nadbałtyckich, docierając aż pod [[Leningrad]] i [[Moskwa|Moskwę]]. Grudniowa kontrofensywa sowiecka pod Moskwą odrzuca jednak Niemców spod bram miasta.
+
+Wiosną [[1942]]&nbsp;r. Niemcy uderzając na południu Rosji w kierunku [[Wołga|Wołgi]] i roponośnych terenów [[Kaukaz|Kaukazu]] dochodzą do [[Stalingrad|Stalingradu]]. Bitwa o Stalingrad kończy się jednak klęską niemieckiej 6 Armii feldmarszałka [[Friedrich Paulus|Friedricha Paulusa]], która otoczona w ruinach Stalingradu ostatecznie poddaje się [[2 luty|2 lutego]] [[1943]]r.
+
+Pragnąc odzyskać inicjatywę strategiczną na Froncie Wschodnim, Niemcy uderzają na tzw. Łuku Kurskim. Bitwa pod [[Kursk|Kurskiem]], pomimo początkowych sukcesów niemieckich, kończy się przegraną atakujących.
+
+===Sycylia===
+Po pokonaniu sił niemiecko-włoskich w północnej Afryce, Alianci dokonują inwazji na [[Sycylia|Sycylię]] [[10 lipca]] [[1943]]&nbsp;r., a [[3 września]] lądują w południowych Włoszech. Rząd marszałka [[Pietro Badoglio]] podpisuje akt kapitulacji Włoch, a wkrótce wypowiada wojnę Niemcom. Początkowo uwięziony dyktator Włoch [[Benito Mussolini]] uwolniony zostaje przez dowódcę oddziału niemieckich spadochroniarzy, [[Otto Skorzenny|Otto Skorzennego]] i ucieka na północ kraju, gdzie ogłasza powstanie sprzymierzonej z Niemcami tzw. [[Włoska Republika Socjalna|Włoskiej Republiki Socjalnej]], zwanej Republiką Salo. Zaciekłe walki na tym froncie toczą się aż do [[4 maja]] [[1945]], kiedy Niemcy ogłaszają kapitulację tego frontu, jeszcze przed końcem wojny.
+
+Począwszy od [[1942]]&nbsp;r. w podbitej Europie rozwija się masowy [[ruch oporu w czasie II wojny światowej|ruch oporu]], osiągając największe rozmiary w Polsce, Francji, Jugosławii i na okupowanych terenach Związku Radzieckiego. Jednocześnie naziści przystępują do [[Holocaust|ostatecznego rozwiązania kwestii żydowskiej]], jak to określają, wykorzystując w tym celu rozbudowany system [[obozy hitlerowskie|obozów koncentracyjnych]], nadzorowany przez [[SS]].
+
+Od [[1942]]&nbsp;r. nabiera tempa anglo-amerykańska [[wojna powietrzna nad Europą 1939-1945|ofensywa powietrzna przeciwko Trzeciej Rzeszy]],  [[naloty dywanowe|dywanowe naloty]] alianckich bombowców niszczą przemysł i komunikację, rujnują niemieckie miasta.
+
+===Lądowanie w Normandii===
+[[6 czerwca]] [[1944]]r. Alianci lądują w [[Normandia|Normandii]] w ramach [[operacja Overlord|operacji Overlord]]. Umocnienia [[Wał Atlantycki|Wału Atlantyckiego]] nie wytrzymują naporu wojsk anglo-amerykańskich pod dowództwem marszałka [[Bernard Montgomery|Montgomery'ego]], wspieranych przez siły morskie i powietrzne oraz desanty brytyjskiej 6 i amerykańskich 82 i 101 Dywizji Powietrznodesantowych. 20 czerwca 1944&nbsp;r. ruiny [[Caen]] są w brytyjskich rękach, a 29 czerwca Amerykanie wyzwalają [[Cherbourg]]. 15 sierpnia siły alianckie lądują na południu [[Francja|Francji]], a 28 sierpnia wyzwalają [[Marsylia|Marsylię]]. W sierpniu wybucha [[powstanie paryskie]], a wkroczenie do [[Paryż|Paryża]] czołgów gen. LeClerka kończy czteroletnią okupację miasta. Pierwszy tydzień września przynosi wyzwolenie [[Dieppe]], [[Rouen]], [[Bruksela|Brukseli]], [[Antwerpia|Antwerpii]] i [[Calais]]. 17 września rozpoczyna się [[operacja Market-Garden]] mająca na celu uchwycenia mostów i wkroczenia do wnętrza Niemiec, kończy się jednak porażką wojsk sprzymierzonych. W grudniu 1944 r. rusza niemiecka kontrofensywa w [[Ardeny|Ardenach]], która po początkowych sukcesach kończy się klęską, m.in. dzięki bohaterskiej obronie [[Bastogne]]. Alianci wkraczają na terytorium Niemiec i docierają do Łaby, gdzie [[25 kwietnia]] [[1945]]&nbsp;r. następuje spotkanie z idącymi od wschodu Rosjanami.
+
+===Front Wschodni===
+Na Froncie Wschodnim [[6 stycznia]] [[1944]]&nbsp;r. Rosjanie przekraczają dawną granicę Polski, a w lipcu 1944&nbsp;r. forsują rzekę [[Bug]]. [[1 sierpnia]] wybucha [[powstanie warszawskie]], które po 63 dniach walki upada. W styczniu 1945&nbsp;r. rusza wielka sowiecka ofensywa, która odrzuca Niemców od [[Wisła|Wisły]] aż do [[Wał Pomorski|Wału Pomorskiego]]. Losów wojny nie jest w stanie już zmienić użycie przez Niemców nowych rodzajów broni, tzw. [[Wunderwaffe]], w których pokładali duże nadzieje.
+
+===Kapitulacja Niemiec===
+Sforsowanie Wału Pomorskiego i przekroczenie [[Odra|Odry]] przez armie radzieckie oraz 1 i 2 Armię Wojska Polskiego daje początek operacji berlińskiej, która kończy się [[2 maja]] [[1945]]&nbsp;r. kapitulacją załogi miasta. [[7 maja]] Niemcy kapitulują na Froncie Zachodnim, a [[9 maja]] 1945&nbsp;r. podpisany zostaje akt bezwarunkowej kapitulacji Niemiec przed przedstawicielami Mocarstw Sojuszniczych.
+
+== Afryka ==
+
+Walki w północnej Afryce rozpoczęły się w chwili przystąpienia Włoch do wojny po stronie Niemiec. [[13 września]] [[1940]]&nbsp;r. armia włoska pod dowództwem marszałka [[Rodolfo Graziani|Rodolfo Grazianiego]] przekroczyła granicę Egiptu i zdobyła Sidi Barrani, gdzie zaczęła się umacniać, czekając na zaopatrzenie. Brytyjczycy dowodzeni przez generała [[Archibald Wavell|Archibalda Wavella]] wycofali się do Marsa Matruh. [[9 grudnia]] ruszyła brytyjska kontrofensywa. Włosi zostali wyparci z Egiptu i utracili wschodnią część Libii z Bardiją i [[Tobruk]]iem.
+
+[[19 stycznia]] [[1941]]&nbsp;r. rusza ofensywa Brytyjczyków przeciwko wojskom włoskim w Afryce Wschodniej. Brytyjczycy atakują z trzech stron kierując się na stolicę [[Etiopia|Etiopii]] - [[Addis Abeba|Addis Abebę]]. [[26 marca]] po 7-tygodniowym oblężeniu pada twierdza górska Keren. Brytyjskie oddziały desantowe odbijają stolicę [[Somali Brytyjskie]]go - [[Berbera|Berberę]]. Główny atak brytyjski wychodzi z [[Kenia|Kenii]] i po 53 dniach stałego marszu i walk wojska tego frontu wyzwalają Addis Abebę. W drugiej połowie maja 1941r. cała Etiopia, [[Erytrea]] i [[Somalia]] są wolne od okupantów włoskich.
+
+[[9 stycznia]] [[1941]]&nbsp;r. Niemcy podejmują decyzję o wsparciu włoskich działań wojennych w Afryce. W lutym do Libii docierają pierwsze jednostki [[Niemiecki Korpus Afrykański|Niemieckiego Korpusu Afrykańskiego]] pod dowództwem generała [[Erwin Rommel|Erwina Rommla]].
+
+[[31 marca]] rusza natarcie wojsk niemiecko-włoskich, przy czym główne uderzenie wychodzi od strony pustyni. Rozcięta na dwie części armia brytyjska cofa się aż nad granicę libijsko-egipską, pozostawiając jedynie załogę w oblężonym Tobruku. [[25 sierpnia]] broniących się w Tobruku Australijczyków wsparła polska Samodzielna Brygada Strzelców Karpackich. [[18 listopada]] rusza brytyjska ofensywa, która po ciężkich walkach likwiduje oblężenie Tobruku i wyrzuca wojska Osi z [[Cyrenejka|Cyrenejki]]. [[21 stycznia]] [[1942]]&nbsp;r. siły niemiecko -włoskie kontratakują odzyskując utracone terytorium libijskie i zdobywając twierdzę Tobruk, a następnie wkraczają w głąb Egiptu docierając pod [[El Alamejn]]. Ciężkie walki pod El Alamejn trwają od [[31 sierpnia]] do [[4 listopada]] i kończą się porażką wojsk świeżo mianowanego feldmarszałka Rommla.
+
+[[7 listopada]] siły anglo-amerykańskie w ramach [[opreacja Torch|operacji Torch]] lądują w [[Maroko|Maroku]] i [[Algieria|Algierii]]. Niemcy i Włosi wycofują się do [[Tunezja|Tunezji]], gdzie podejmują próbę kontrofensywy pod Mareth, a wobec jej niepowodzenia kapitulują [[12 maja]] [[1943]]&nbsp;r.
+
+== Azja ==
+
+Wojna na Pacyfiku rozpoczyna się [[7 grudnia]] [[1941]]&nbsp;r. atakiem japońskich sił powietrznych na bazę amerykańskiej floty w [[Pearl Harbor]]. Japończycy zadają duże straty amerykańskiej Flocie Pacyfiku.
+
+Następnie kierując atak na południe, 8 grudnia lądują na [[Filipiny|Filipinach]], gdzie stawiają im długotrwały opór siły amerykańsko-filipińskie pod dowództwem generała [[Douglas MacArtur|Douglasa MacArthura]]. Opór obrońców zostaje ostatecznie złamany po zdobyciu twierdzy na wyspie [[Corregidor]] 5 maja 1942r. Również 8 grudnia 1941 r. sił japońskie atakują [[Malaje]] i 15 lutego 1942 r.,  po ofensywie lądowej, zdobywają największą na Dalekim Wschodzie bazę brytyjskiej marynarki wojennej i zarazem twierdzę lądową - [[Singapur]]. Uwaga Japończyków kieruje się teraz na wyspę [[Borneo]] i [[Indie Holenderskie]], które atakują w styczniu 1942&nbsp;r. Desanty morskie i powietrzne opanowują roponośne obszary Borneo i [[Sumatra|Sumatry]], a broniąca wysp flota aliancka ponosi porażkę w [[bitwa na Morzu Jawajskim|bitwie na Morzu Jawajskim]]. 9 marca naczelny dowódca wojsk holenderskich podpisuje kapitulację [[Jawa|Jawy]]. Indie Holenderskie są w rękach Japończyków.
+
+Lądowa ofensywa w [[Birma|Birmie]] doprowadza do zajęcia kraju w czerwcu 1942&nbsp;r. i odrzucenia Brytyjczyków do [[Indie|Indii]]. Chcąc przeszkodzić w usadowieniu się Japończyków na [[Nowa Gwinea|Nowej Gwinei]] i na [[Wyspy Salomona|Wyspach Salomona]], Amerykanie staczają [[bitwa na Morzu Koralowym|bitwę powietrzno-morską na Morzu Koralowym]], powstrzymując japoński marsz w kierunku [[Australia|Australii]]. Zwycięska dla Amerykanów [[bitwa o Midway]] miedzy 3 a 6 czerwca 1942 r. staje się punktem zwrotnym w wojnie na Pacyfiku. Na południu Pacyfiku wielomiesięczne zmagania na [[Guadalcanal]] powstrzymują kolejną japońską próbę marszu w kierunku Australii.
+
+Rok 1943&nbsp;r. przynosi odzyskanie Archipelagu Wysp Salomona, części zajętych wcześniej przez Japończyków terytoriów Nowej Gwinei i [[Wyspy Gilberta|Wysp Gilberta]]. 1 lutego 1944&nbsp;r. Amerykanie lądują w [[Wyspy Marshalla|Archipelagu Marshalla]], 15 czerwca na [[Mariany|Marianach]], 20 lipca na [[Guam]]ie, a 20 października na wyspie Leyte na [[Filipiny|Filipinach]], gdzie między 23 a 26 października dochodzi do wielkiej bitwy morskiej zwanej [[bitwa o Leyte|Bitwą o Zatokę Leyte]] stoczonej między Flotą USA, a Cesarską Marynarką, usiłującą zniszczyć przyczółek sformowany przez lądujące w zatoce wojska amerykańskie. W czasie tej bitwy  Japończycy pierwszy raz użyli samobójczych oddziałów lotniczych-[[kamikaze]]. 19 maja 1945&nbsp;r. ustaje opór japoński na Filipinach, w czerwcu Amerykanie zdobywają [[Okinawa|Okinawę]].
+
+Naloty dywanowe amerykańskich "[[latająca forteca|latających fortec]]" niszczą [[Tokio]] i inne miasta japońskie. 8 sierpnia Związek Radziecki wypowiada wojnę Japonii, sowieckie dywizje wkraczają do [[Mandżuria|Mandżurii]], rozbijając szybko japońską [[Armia Kwantuńska|Armię Kwantuńską]]. 6 i 9 sierpnia Amerykanie zrzucają bomby atomowe na [[Hiroshima|Hiroshimę]] i [[Nagasaki]], co walnie przyczynia się do złamania ducha oporu i do podpisania aktu bezwarunkowej kapitulacji Japonii [[2 września]] [[1945]]&nbsp;r.
+
+== Straty ==
+'''Adolf Hitler''' (urodzony [[20 kwietnia]] [[1889]] - zmarł [[30 kwietnia]] [[1945]]) - polityk [[Niemcy|niemiecki]], założyciel i przywódca Narodowo-Socjalistycznej Partii Niemiec ([[NSDAP]]), ideolog niemieckiej odmiany [[faszyzm]]u zwanej od jego nazwiska [[hitleryzm]]em, twórca [[Trzecia Rzesza|Trzeciej Rzeszy]]. Stał na czele Niemiec w latach [[1933]]-[[1945]], jako [[kanclerz]], a od śmierci [[Paul von Hindenburg|Paula von Hindenburga]] również prezydent, faktycznie zaś jako [[dyktatura|dyktator]]. Zwykle używał jednak tytułu "Führer und Reichskanzler". Uznawany jest przez większość historyków za osobiście odpowiedzialnego za politykę rasową nazistowskich Niemiec, [[Holocaust]] oraz za śmierć milionów ludzi zabitych podczas jego rządów.
+
+Urodził się w [[Austria|Austrii]] w miejscowości [[Braunau am Inn]]. Czynił bezskuteczne wysiłki, aby studiować malarstwo w [[Wiedeń|Wiedniu]]. W czasie [[I wojna światowa |I wojny światowej]] walczył jako ochotnik w armii niemieckiej, został dwukrotnie odznaczony [[Krzyż Żelazny|Krzyżem Żelaznym]]. O zawieszeniu broni dowiedział się w wojskowym szpitalu, gdzie przebywał po czasowym oślepieniu gazem. Kapitulację Niemiec uznał za zdradę.
+
+W [[1919]] wstąpił do [[Niemiecka Partia Robotnicza|Niemieckiej Partii Robotniczej]] (''Deutsche Arbeitspartei'', DAP), której nazwę w następnym roku zmienił na [[NSDAP]]. Stanął na jej czele w [[1921]]. Po nieudanym [[pucz monachijski|puczu monachijskim]] w [[1923]] (inaczej pucz piwiarniany) został skazany na pięć lat więzienia i osadzony w więzieniu w [[Landsberg]]u ([[1924]]). Napisał tam książkę ''[[Mein Kampf]]'' (Moja walka), w której sformułował program ruchu nazistowskiego.
+
+Po przedterminowym zwolnieniu z więzienia skupił wokół siebie grono ambitnych i bezwzględnych współpracowników. Wykorzystując swoje zdolności oratorskie i talenty demagogiczne oraz korzystając z kryzysu gospodarczego doprowadził do przejęcia władzy przez swoją partię w wyniku wyborów w [[1933]]. Rok wcześniej przegrał co prawda wybory prezydenckie, ale otrzymał aż 40% głosów.
+
+[[30 stycznia]] [[1933]] roku, dzięki poparciu sfer konserwatywnych, większości generalicji i czołowych przedstawicieli przemysłu i finansjery, został kanclerzem i stanął na czele koalicyjnego rządu. Poparcia specjalnym pełnomocnictwom dla jego [[gabinet]]u udzieliła chadecka Partia Centrum. Po śmierci [[Paul von Hindenburg|Hindenburg]]a w [[1934]] został [[prezydent]]em i ogłosił się wodzem. Wobec spadku wpływów wyborczych [[NSDAP]], rozprawił się z opozycją, tworząc dla określonych grup ludności ([[Żydzi]], [[homoseksualiści]], [[Cyganie]], antyhitlerowscy księża oraz [[socjaldemokracja|socjaldemokraci]]) [[obóz koncentracyjny|obozy koncentracyjne]]. Później, w czasie wojny, obozy te zapełniły się także więźniami z terenów okupowanych.
+
+W [[1934]] roku bezwzględnie rozprawił się z opozycją w łonie [[SA]] oraz innymi przeciwnikami politycznymi. Podczas tzw. [[noc długich noży|nocy długich noży]] z [[29 czerwca|29]] na [[30 czerwca]] zabito 400 polityków niechętnych Hitlerowi. Oskarżono ich po fakcie o przygotowywanie zamachu stanu.
+
+Rozpoczął politykę zbrojeń i pokojowych podbojów zajmując kolejno Nadrenię ([[1936]]), Austrię w [[1938]] ([[Anschluss Austrii]]), [[Sudety]] (październik [[1938]]), całe [[Czechy]] w [[1939]] oraz Kłajpedę (również [[1939]]). [[23 sierpnia]] [[1939]] kazał podpisać układ ze [[Związek Radziecki|Związkiem Radzieckim]], znany jako [[Pakt Ribbentrop-Mołotow]]. Był to faktyczny wstęp do [[II wojna światowa|II wojny światowej]]. Wykonując założenia paktu, [[1 września]] [[1939]] wojska niemieckie wkroczyły na terytorium [[Polska|Polski]] (bez wcześniejszego wypowiedzenia wojny). Działania te wbrew przewidywaniom Hitlera pociągnęły za sobą włączenie się do wojny [[Francja|Francji]] i [[Anglia|Anglii]].
+
+Był inicjatorem akcji planowej zagłady Żydów, w terminologii nazistowskiej zwanej ''ostatecznym rozwiązanie kwestii żydowskiej'' ([[język niemiecki|niem.]] ''Endlösung''). Więcej na ten temat w artykule [[Holocaust]]. Hitler dążył do usunięcia [[Żydzi|Żydów]], [[Cyganie|Cyganów]], [[homoseksualizm|homoseksualistów]] i osób chorych psychicznie jako tzw. podludzi ([[język niemiecki|niem.]] ''Untermenschen''). Wobec Słowian także planowano przesiedlenia na wschód, tak zwanu Generalny Plan Wschodni (''Generalplan Ost'').
+
+W wyniku działań wojennych przez pewien czas znaczna część Europy znalazła się pod panowaniem niemieckim. W [[1941]] zdecydował się na uderzenie na [[ZSRR]]. Po przegranej [[bitwa pod Moskwą|bitwie pod Moskwą]] (grudzień [[1941]]) przejął osobiste dowództwo nad kampanią wschodnią i w efekcie kierowania się względami ideologicznymi bardziej niż militarnymi doprowadził do klęski armii niemieckiej w wojnie z ZSRR.
+
+W latach [[1943]]-[[1944]] skoncentrowane uderzenia [[alianci|alianckie]] odebrały III Rzeszy inicjatywę na wszystkich frontach. W obliczu zbliżającej się klęski Niemiec [[20 lipca]] [[1944]] grupa spiskowców z [[Claus von Stauffenberg|Clausem von Stauffenbergiem]] na czele dokonała w [[Wilczy Szaniec|Wilczym Szańcu]] nieudanego [[Zamachy na Hitlera|zamachu]] na życie Hitlera.
+
+Przyjmuje się, że [[30 kwietnia]] [[1945]], podczas oblężenia [[Berlin|Berlina]], Hitler wraz z poślubioną dzień wcześniej [[Ewa Braun|Ewą Braun]] zastrzelił się w podziemnym schronie. Miał wtedy 56 lat.
+
+Zwłoki dyktatora i jego małżonki zostały prawdopodobnie spalone przez [[SS|esesmanów]] ze straży przybocznej. Jednak okoliczności jego śmierci są niejasne i istnieją różne [[teoria spiskowa|teorie spiskowe]] mówiące, że w rzeczywistości uciekł z oblężonego [[Berlin]]a i wyjechał na przykład do [[Ameryka Południowa|Ameryki Południowej]]. Wydaje się to jednak mało prawdopodobne, biorąc pod uwagę, że pod koniec życia był już psychicznym i fizycznym wrakiem (m.in. w styczniu [[1945]] stwierdzono u niego [[choroba Parkinsona|chorobę Parkinsona]]).
+
+[[Międzynarodowy Trybunał Wojskowy w Norymberdze]] uznał cztery organizacje powołane przez Hitlera ([[NSDAP]], [[SS]], [[Sicherheitsdienst|SD]] i [[Gestapo]]) za przestępcze.
+
+Artykuł 6 statutu Trybunału zaliczył do zbrodni hitlerowskich:
+* Zbrodnie przeciw pokojowi: ściślej - planowanie, przygotowanie, rozpoczęcie i prowadzenie wojny napastniczej, albo wojny gwałcącej traktaty, umowy i porozumienia międzynarodowe, lub udział w planie, którego celem jest dokonanie wymienionych czynów;
+* Zbrodnie wojenne: złamanie prawa wojennego, w tym złe traktowanie i deportacje do niewolniczych obozów ludności z terytoriów okupowanych, morderstwa i złe traktowanie jeńców wojennych, plądrowanie publicznej i prywatnej własności, niszczenie miast i wsi, dewastacja nie podyktowana względami strategicznymi;
+* Zbrodnie przeciw ludzkości: morderstwa, niewolniczą eksploatację i inne nieludzkie czyny popełniane przeciw cywilom przed i w trakcie wojny.
+
+W wielu krajach głoszenie poglądów politycznych zbliżonych do Hitlera jest zakazane z mocy prawa. W Polsce regulują to:
+* [[Kodeks Karny]] (Ustawa z dnia 6 czerwca 1997 r z późniejszymi zmianami): "Art. 256: Kto publicznie propaguje faszystowski lub inny totalitarny ustrój państwa lub nawołuje do nienawiści na tle różnic narodowościowych, etnicznych, rasowych, wyznaniowych albo ze względu na bezwyznaniowość, podlega grzywnie, karze ograniczenia wolności albo pozbawienia wolności do lat 2."
+* Uchwała [[Sąd Najwyższy|Sądu Najwyższego]] z dnia 28 marca 2002, I KZP 5/02 (OSNKW 2002/5-6/32): "Propagowanie, w rozumieniu art. 256 k.k., oznacza każde zachowanie polegające na publicznym prezentowaniu faszystowskiego lub innego totalitarnego ustroju państwa, w zamiarze przekonania do niego."
+* [[Konstytucja Rzeczypospolitej Polskiej|Konstytucja RP]]: "Art. 13: Zakazane jest istnienie partii politycznych i innych organizacji odwoływujących się w swoich programach do totalitarnych metod i praktyk działania nazizmu, faszyzmu i komunizmu, a także tych, których program lub działalność zakłada lub dopuszcza nienawiść rasową i narodowościową, stosowanie przemocy w celu zdobycia władzy lub wpływu na politykę państwa albo przewiduje utajnienie struktur i członkostwa."
+
+Ostatnio Hitlera przedstawiono w [[film|filmie]] produkcji [[Niemcy|niemieckiej]] "Upadek" , który przedstawia ostatnie dni z życia Hitlera , które spędził w swoim [[Berlin|berlińskim]] [[bunkier|bunkrze]] . Rolę Hitlera zagrał [[Bruno Ganz]] . 
+Zobacz też : [[Kwatery Hitlera]]

data/lib/training_data/pt-utf8.txt

@@ -0,0 +1,214 @@
+A '''Segunda Guerra Mundial''' ([[1939]]-[[1945]]) foi o conflito que mais vítimas causou (50 milhões) em toda a história da [[humanidade]] e foi principalmente uma guerra entre  os [[Aliados]] e as [[Potências do Eixo]]. As principais potências aliadas foram a [[Inglaterra]], os [[Estados Unidos]], a [[União Soviética]] e a [[China]]. As potências do eixo foram a [[Alemanha]], a [[Itália]] e o [[Japão]]. Muitos outros países participaram na guerra, quer porque se juntaram a um dos lados, quer porque foram invadidos, quer porque participaram em conflitos laterais. Em algumas nações (como a [[França]] e a [[Iugoslávia]]), a Segunda Guerra Mundial provocou confrontos internos entre partidários de um e de outro grupo.
+
+[[Adolf Hitler]] pretendia criar uma "nova ordem" na [[Europa]], baseada na superioridade alemã, na exclusão - eliminação física incluída - de minorias étnicas e religiosas, como os [[judeus]] e os [[ciganos]], na supressão das liberdades e dos [[direitos individuais]] e na perseguição de ideologias [[liberais]], [[socialista]]s e [[comunista]]s. Uma ideologia que culminou no [[Holocausto]]. 
+
+As nações democráticas (como a [[França]], a [[Grã-Bretanha]] e os [[Estados Unidos da América]]) opuseram-se aos desejos expansionistas do [[Eixo]]. Estas nações, juntamente com a [[União Soviética]], após a invasão desta por [[Adolf Hitler]], constituíram a base do grupo dos [[Aliados]].
+
+No final, os [[Aliados]] conseguiram derrotar o [[Eixo]].
+
+===O início da guerra===
+
+A [[1 de Setembro]] de [[1939]], o exército alemão lançou uma forte ofensiva contra a [[Polónia]] e conseguiu derrotar as suas tropas em poucos dias. A [[União Soviética]] tornou efectivo o seu pacto com a [[Alemanha]] [[nazi]] e ocupou a parte oriental da [[Polónia]]. A [[Grã-Bretanha]] e a [[França]] responderam à ocupação declarando guerra à [[Alemanha]], não entrando porém imediatamente em combate. A [[Itália]], nesta fase, declarou-se "país não beligerante".
+ 
+===A guerra relâmpago===
+
+A [[10 de Maio]] de [[1940]], o exército alemão lançou uma ofensiva contra os [[Países Baixos]] e a [[França]]. Graças à combinação de ofensivas de pára-quedistas com rápidas manobras de blindados (a chamada "guerra relâmpago" - ''Blitzkrieg'', em alemão), os Alemães conseguiram derrotar as defesas francesas. O Marechal [[Pétain]] assumiu a chefia do governo em [[França]], assinou um armistício com [[Adolf Hitler]] e começou a colaborar com os Alemães. 
+ 
+===A invasão da URSS===
+
+Depois de controlar praticamente toda a [[Europa]], em 22 de Junho de [[1941]], o exército alemão lançou-se à conquista do território soviético. Com este ataque, [[Adolf Hitler]] pretendia ficar com o pleno domínio de Leste da [[Europa]]. Foi a operação mais ambiciosa da [[Wehrmacht]], chamada [[Operação Barbarossa]]. No entanto, [[Estaline]] conseguiu travar os ataques nazis.
+
+===A guerra em África===
+
+Em Setembro de [[1940]], após a tomada da França pelas forças alemãs, as tropas italianas destacadas na [[Líbia]] sob o comando do [[Marechal Graziani]] atacaram o [[Egito]], então colônia da Grã-Bretanha, com vistas a dominar o canal de Suez e depois atingir as reservas petrolíferas do Iraque, também sob domínio inglês.
+
+Os efetivos ingleses destacados no norte da África e que compunham o então designado XIII Corpo de Exército, após alguns reveses iniciais realizaram uma espetacular contra-ofensiva contra as forças italianas que, apesar de sua superioridade numérica foram empurradas por 1200 Km de volta à Líbia. Esta derrota custou aos italianos a destruição de 10 divisões, a perda de 130.000 homens feitos prisioneiros, além de 390 tanques e 845 canhões. 
+
+Como a situação que surgia na África era crítica para as forças do [[Eixo]], [[Adolf Hitler]] e o Alto Comando Alemão decidiram enviar reforços a fim de não permitir a completa desagregação das forças italianas. Cria-se dessa forma em janeiro de 1941 o [[Afrika Korps]] (Corpo Expedicionário Alemão na África), cujo comando foi passado ao então Tenente-General [[Erwin Rommel]], que posteriormente se tornaria uma figura legendária sob a alcunha de "A Raposa do Deserto". Foram enviadas à Africa duas divisões alemãs em auxilio dos Italianos, a 5a. Divisão Ligeira e a 15a. Divisão Panzer. Os Alemães, sob o hábil comando de Rommel conseguiram reverter a iminente derrota italiana e empreenderam uma ofensiva esmagadora contra as forças britânicas, empurrando-as de volta à fronteira egípcia. Após uma sucessão de batalhas memoráveis como [[Sollum]] e [[Tobruk]] os alemães e italianos são detidos novamente por falta de combustível e provisões na linha de [[El-Alamein]], uma vez que o Mediterrâneo encontrava-se sob domínio inglês. Finalmente, outubro de 1942, os Britânicos contra-atacaram em El-Alamein, sob o comando do General [[Montgomery]]. Rechaçadas pelas forças britânicas, as tropas ítalo-alemãs executaram um grande recuo de volta à Líbia, mas alguns meses depois foram cercadas pelo oeste por forças norte-americanas que haviam desembarcado no Marrocos através da [[Operação Tocha]]. Pelo leste o 8o. Exército Britânico avançava do Egito, fechando o cerco. Finalmente, sem a guia de seu audacioso comandante, pois Rommel havia se hospitalizado na Alemanha, o "Afrika Korps" e o restante das forças italianas na África do Norte, totalizando mais de 250 mil homens, se rendem aos aliados em maio de 1943 por falta de suprimentos e de apoio aéreo, dando fim à guerra na África.
+
+===A guerra no Pacífico===
+
+A partir de 1940, o [[Japão]] tentou aumentar a sua influência no Sudoeste Asiático e no [[Pacífico]]. O governo dos [[Estados Unidos da América]], indignado, impôs sanções económicas ao [[Japão]]. Como represália, a [[7 de Dezembro]] de [[1941]], a aviação japonesa atacou [[Pearl Harbour]], a maior base norte-americana do Pacífico. Em apenas duas horas, os pilotos japoneses conseguiram inutilizar todos os navios ancorados no porto. A guerra no Pacífico tinha começado.
+
+Nos primeiros meses de [[1942]], os Japoneses conquistaram vastos territórios da [[Ásia]] e do Pacífico.
+
+Em [[1945]], perante a resistência nipónica, o presidente norte-americano ordenou o lançamento das primeiras bombas atómicas da história a serem utilizadas contra civis, em 6 de Agosto sobre [[Hiroshima]] e em 9 de agosto sobre [[Nagasaki]].
+
+O [[Japão]] rendeu-se imediatamente.
+
+===A reconquista da Europa===
+A partir de [[1943]], os exércitos aliados foram recuperando território passo a passo. Os Soviéticos obrigaram os Alemães a retroceder e os Norte-americanos ocuparam parte da [[Itália]]. Em Junho de [[1944]], no chamado [[D-Day]], os Aliados efectuaram um espectacular desembarque nas praias da [[Normandia]] ([[Operação Overlord]]). Era o início da [[Batalha da Normandia]]. O exército alemão não conseguiu responder ao ataque combinado e teve de retroceder.
+
+===A derrota do Eixo===
+
+Apesar da evidente superioridade militar aliada, as tropas alemãs resistiram durante meses. A [[30 de Abril]] de [[1945]], [[Adolf Hitler]] suicidou-se. A [[7 de Maio]], o seu sucessor, o almirante [[Donitz]], assinou a capitulação alemã. A [[14 de Agosto]], o imperador do [[Japão]] rendeu-se incondicionalmente.
+
+===O [[Brasil]] na Guerra===
+
+Em [[Fevereiro]] de [[1942]], navios alemães iniciaram o torpedeamento de embarcações brasileiras no oceano Atlântico. Em apenas cinco dias, seis navios foram a pique.
+
+Durante 239 dias, entre [[Setembro]] de [[1944]] e [[Maio]] de [[1945]], 25334 soldados e oficiais brasileiros estiveram combatendo na Itália. Foram 456 mortos e 2722 feridos. A [[Força Expedicionária Brasileira]] (FEB) capturou 14779 soldados inimigos, oitenta canhões, 1500 viaturas e 4 mil cavalos, saindo vitoriosa em oito batalhas.
+
+=== Ver também ===
+
+{{ver desambiguação}}
+
+A China (em chinês tradicional ([[escrita chinesa|escrita]] sob a forma complicada): 中國, em chinês (forma simplificada): 中国, [[Hanyu Pinyin]]: Zhōngguó, [[Wade-Giles]]: Chung-kuo)  é uma antiga entidade cultural e geográfica na parte continental do Leste da [[Ásia]], incluindo algumas ilhas que, desde [[1949]] foram divididas entre a República Popular da China (que inclui a China Continental, [[Hong Kong]] e [[Macau]]) e a República da China (que inclui Taiwan e algumas ilhas da Província [[Fujian]]).
+
+
+A palavra China costuma referir-se a regiões que, em termos mais específicos não fazem parte dela, como é o caso da [[Manchúria]], da [[Mongólia Interior]], o [[Tibete]] e [[Xinjiang]] (ver mapa das divisões da China). Nos meios de comunicação ocidentais, “China” refere-se, normalmente, à “República Popular da China”, enquanto que “Taiwan” se refere à “[[República da China]]”. Muitas vezes, em termos informais, especialmente entre chineses e ingleses (no contexto do mundo dos negócios), “a Grande região da China” (大中华地區) refere-se ao sentido mais lato, tal como foi apresentado no parágrafo anterior. 
+Na sua história, as capitais da China situavam-se, essencialmente, no leste. As quatro capitais mais citadas são [[Nanjing]], [[Beijing]] (Pequim), [[Xi'an]], e [[Luoyang]]. As línguas oficiais foram mudando ao longo da sua extensa história, (incluindo línguas entretanto desaparecidas), incluindo o [[Mandarim|Chinês]] (mandarim, em português), o [[Mongol]] e o [[Manchu]].
+A palavra portuguesa China, bem como o prefixo associado, Sino-, derivam, provavelmente, de “[[Qin]]” (palavra que se pronuncia, de grosso modo, no meio termo de “Chin” e “Tsin”). Há quem defenda, no entanto, que China derive da palavra chinesa para [[chá]] (igual à palavra em português que, aliás tem origem etimológica no mandarim) ou, mesmo, de “[[seda]]” (note-se, em jeito de nota de rodapé, que é vulgar a associação entre a palavra china e os produtos que têm aí a sua origem: china, em português, também pode significar [[porcelana]]) . Qualquer que seja, contudo, a origem da palavra “China” (que é uma palavra europeia, não existindo em qualquer das línguas sino-tibetanas) foi-se perdendo à medida que era filtrada pelos vários povos atravessados pela [[Rota da Seda]], que fazia a primeira ligação histórica estável entre esta região asiática e a Europa. (Ver também: [[China nas várias línguas mundiais]])
+
+===História===
+
+''Artigos principais'': [[História da China]], [[História da República Popular da China]], [[História de Taiwan]] = História da República da China.
+
+A China aparece desde cedo na história das civilizações humanas a organizar-se enquanto nação (ainda que a identidade nacional chinesa seja complexa), demonstrando um pioneirismo notável em áreas como a [[arte]] e a [[ciência]], ultrapassando largamente, na altura,  o resto do mundo.
+Em cerca de [[1000 AEC]], a China consistia num conjunto complexo e intrincado de reinos de pequenas dimensões. Em 221 AEC, todos estes reinos foram anexados ao estado Qin, dando início à [[Dinastia Qin]].
+
+Na história da China, ao longo dos séculos, num movimento pendular, verificamos períodos de união e de desunião e de ordem e desordem.
+
+No [[século XVIII]], a China experimentou um progresso tecnológico acentuado, em relação aos outros povos da [[Ásia Central]], ainda que tivesse perdido terreno se comparada à Europa. Os acontecimentos do [[século XIX]], em que a China tomou uma postura defensiva em relação ao [[imperialismo]] europeu ao mesmo tempo que estendia o seu domínio sobre a Ásia Central, podem ser explicados sob este ponto de vista.
+
+No início do século XX, o papel desempenhado pelo Imperador da China desapareceu, com a China a entrar num período de desagregação devido à [[Guerra Civil Chinesa]]. Actualmente há três regiões que reclamam, formalmente, para si o nome de China: a República Popular da China e o governo pré-revolucionário da República da China, que administra Taiwan e várias pequenas ilhas de [[Fujian]]. 
+Ver também: [[Cronologia da história Chinesa]], [[Dinastias Chinesas]], [[História de Hong Kong]], [[História de Macau]], [[História de Taiwan]].
+
+===Política===
+
+''Artigos principais'': [[Política na China Imperial]], [[Política na República Popular da China]], [[Política em Taiwan]]
+
+Depois da unificação sob o Império Qin, a China foi dominada por mais 13 dinastias, muitas das quais comportavam um complexo sistema de reinos, principados, ducados, condados e marquisados. Contudo, o poder era centralizado na figura do Imperador. Este era ainda coadjuvado por ministros civis e militares e, principalmente, por um [[primeiro ministro]]. Aconteceu, por vezes, o poder político ser tomado por oficiais, [[eunuco]]s, ou familiares.
+As relações políticas com regiões dependentes do império (reinos tributários) eram mantidas à base de casamentos, coligações militares e ofertas.
+
+Ver também: [[Soberano Chinês]], [[Direito Chinês]]
+
+==Território==
+Originalmente, na [[Dinastia Zhou]], a China compreendia a região em torno do [[Rio Amarelo]]. Desde então que se expandiu para ocidente e para sul (até à [[Indochina]]), tendo atingido proporções máximas durante as [[Dinastia Tang|dinastias Tang]], [[Dinastia Yuan|Yuan]] e [[Dinastia Qing|Qing]]. Do ponto de vista Chinês, o Império Chinês teria, mesmo, incluído partes do Extremo Oriente Russo e da Ásia Central, durante as fases em que a Dinastia Yuan se mostrou no auge do seu poderio, ainda que a China fosse, nesse caso, meramente um dos vários territórios do [[Império Mongol]].
+
+Durante o Império Qing, o valor da [[Grande Muralha da China]] na defesa da integridade territorial do império diminuiu devido à sua expansão. Em [[1683]], Taiwan torna-se parte do Império Qing, originalmente como uma prefeitura da província de [[Fukien]].
+As principais divisões administrativas da China foram sendo modificadas ao longo do tempo. No topo da hierarquia administrativa,  encontramos os [[circuito]]s e as [[província]]s (''sheng''). Abaixo destas divisões foram aparecendo [[prefeitura]]s, [[subprefeitura]]s, [[departamento]]s, [[comarca]]s (''xiang''), [[distrito]]s (''xian'') e [[área metropolitana|áreas metropolitanas]]. Existe alguma indefinição na tradução para português das divisões administrativas.
+
+Ver também: [[Divisões políticas da China]]
+
+===Geografia===
+
+''Artigo Principal'': [[Geografia da China]]
+
+A China contém uma larga variedade de paisagens, principalmente com [[planalto]]s e [[montanha]]s a oeste e terras de menor altitude a leste. Como resultado, os rios principais correm de oeste para leste ([[Chang Jiang]], o [[Huan He]] (do oriente-central), o [[Amur]] (do nordeste), etc), e, por vezes, em direcção ao sul ([[Rio das Pérolas]], [[Rio Mekong]], [[Brahmaputra]], etc). Todos estes rios desaguam no [[Pacífico]].
+
+No leste, ao longo da costa do [[Mar Amarelo]] e do [[Mar da China Oriental]], encontramos uma extensa e densamente povoada planície aluvial. A Costa do [[Mar da China do Sul]] é mais montanhosa. O relevo da China meridional caracteriza-se por serras e cordilheiras não muito altas.
+
+A oeste, temos outra grande planície aluvial, a norte. No sul ocidental encontramos uma [[meseta]] calcárea atravessada por [[cordilheira]]s montanhosas de altitude moderada onde, nos Himalaias, se situa o seu ponto mais elevado ([[Monte Everest]]). O sudoeste é ainda caracterizado por altos planaltos cercados pela paisagem árida de alguns desertos, como o [[Takla-Makan]] e o [[deserto de Gobi]], que está em expansão. Devido à [[seca]] prolongada e, provavelmente devido a práticas de uma [[agricultura]] empobrecedora dos [[solo]]s, as [[Tempestade de poeira|tempestades de poeira]] tornaram-se comuns durante a primavera chinesa.
+
+Durante muitas dinastias, a fronteira sudoeste da China foi delineada pelas altas montanhas de vales escavados de [[Yunnan]], que, hoje, separam a China dos estados de [[Burma]], [[Laos]] e [[Vietname]].
+
+===Clima===
+
+O clima da china varia muito. A China meridional tem características tropicais. A zona setentrional (onde se situa [[Beijing]]), por contraste, caracteriza-se por Invernos de uma severidade [[Ártico|Ártica]]. A zona central (onde se situa [[Xangai]]) tem, geralmente, [[clima temperado]].
+
+===Geologia===
+
+As formações [[Paleozóico|Paleozóicas]] da China, exceptuando as que se referem ao [[Carbonífero]] Superior ([[Pensilvaniano]]), têm caracterísiticas mainhas, enquanto que os depósitos referentes ao [[Mesozóico]] e ao [[Cenozóico]] são de origem  lacustre ou continental. Existem grupos de cones [[vulcão|vulcânicos]] ao longo da Grande Planície do norte da China. Nas penínsulas de [[Liaodong]] e [[Shandong]] existem planaltos [[Basalto|basálticos]].
+
+===Grupos étnicos===
+ 
+''Artigos principais: [[Grupos étnicos na história da China]], [[lista dos grupos étnicos chineses]].'' 
+
+Já existiram na China mais de uma centena de grupos étnicos. Em termos numéricos, a etnia dominante é a dos [[Han]]. Ao longo da história, muitas etnias foram assimiladas às suas vizinhas ou, simplesmente, desapareceram sem deixar grandes testemunhos da sua existência. Muitas etnias distintas foram diluídas no grupo dos Han, o que explica o peso numérico desta etnia na China. Não obstante, os Han falam várias línguas muito diferentes. (Ver também: [[Línguas chinesas]]). O governo da República Popular Chinesa reconhece 56 etnias.
+
+==Cultura e Religião==
+
+''Artigos principais: [[Cultura chinesa]], [[Religião na China]]''
+
+A [[Filosofia]] chinesa teve um impacto extremo na cultura do seu povo, tanto a nível erudito quanto a nível popular. As raízes da filosofia (e perspectiva religiosa) chinesa estão no [[Confucionismo]], [[Taoísmo]] e [[Budismo]] (segundo a ordem cronológica).
+
+No território chinês podemos encontrar diversas tradições religiosas, muitas delas dissemelhantes. A [[veneração dos antepassados]], o [[islão]], e outras [[religiões populares chinesas]] ombreiam com outras crenças onde se misturam as correntes filosóficas atrás referidas. O [[cristianismo]] ([[catolicismo]] e [[protestantismo]]), apesar de minoritário, não deixa, por isso, de ser uma religião de referência.
+
+A [[literatura chinesa]] tem uma antiguidade insuperável, em relação às outras civilizações. A invenção da [[impressão]], atribuída aos chineses, não será alheia a este facto. Antes desta invenção, os Clássicos chineses e os textos religiosos (principalmente do Confucionismo, Taoísmo e Budismo) eram manuscritos a tinta, com pincéis. Com o fim de comentar e reflectir sobre estas obras, os estudantes reuniam-se em várias academias ou escolas, muitas das quais eram apoiadas pelo império. A casa imperial participava, não raramente nessas discussões filosóficas.
+
+A cultura chinesa tem, tradicionalmente, uma grande reverência para com os filósofos, escritores e poetas clássicos. No entanto, os escritos deixados por muitos dos sábios clássicos são muitas vezes pontuados de descrições irreverentes, críticas e ousadas da vida quotidiana chinesa da sua época. (Ver [[Lista de escritores chineses]] e [[Lista de poetas de língua chinesa]]).
+
+Os chineses criaram diversos instrumentos musicais, como o [[zheng]], o [[xiao]] e o [[erhu]], que se difundiram pelo leste e sudeste  asiático. O [[sheng]] serviu de origem a muitos instrumentos de palheta livre ocidentais.
+Os caracteres chineses têm ( e tiveram) diversas variantes e estilos ao longo da história da China, tendo sido convencionada uma forma simplificada, em meados do [[século XX]], na [[China Continental]]. 
+
+Uma arte milenar, nascida na China, a cultura dos [[Bonsai]] foi adoptada, posterioremente por outros países asiáticos, como o [[Japão]] e a [[Coreia]].
+ 
+Ver também:[[Budismo na China]], [[Mitologia chinesa]], [[Arte chinesa]], [[Arte chinesa do papel]], [[Poesia chinesa]], [[Pintura chinesa]]
+
+===Ciência e Tecnologia=== 
+
+Artigo principal: [[Ciência e Tecnologia na China]]
+ 
+Para além das contribuições culturais já mencionadas, devemos ainda referir algumas invenções chinesas na área da tecnologia, como, por exemplo: 
+*[[Bússula]]
+*[[Impressão]]
+*[[Papel]]
+*[[Ábaco]] oriental
+*[[Pólvora]]
+*[[Estribo]]
+*[[Besta (arma)]]
+
+Outras áreas científicas onde os chineses se distinguiram: 
+*A [[astrologia]] chinesa e as suas [[Constelações chinesas|constelações]] eram usadas com fins divinatórios. 
+*Aplicaram conceitos [[matemática|matemáticos]] na [[arquitectura]] e na [[geografia]]. O [[pi|π]] foi calculado por Zu Chongzhi até ao sétimo dígito no [[século V]]. 
+*A [[alquimia]] é identificada com a [[química]] Taoísta, com bases diversas da química actual. 
+*Foram levados a cabo estudos de [[biologia]] extensivos e muito pormenorizados, que, ainda hoje são procurados e consultados, como as [[farmacopeia]]s, género de catálogo de [[plantas medicinais]].
+*A [[medicina tradicional]] e a [[cirurgia]] foram, durante muito tempo, avançadas, havendo ainda hoje, muitos adeptos destas práticas médicas. Um exemplo conhecido é o da [[acupunctura]]. As [[autópsia]]s eram consideradas [[sacrilégio]]. No entanto, houve quem violasse tal [[tabu]], o que permitiu um mais vasto conhecimento sobre a [[anatomia]] interna humana.
+A '''União Soviética''', cujo nome completo era '''União das Repúblicas Socialistas Soviéticas''' ('''URSS''') foi um país de proporções continentais, formado em [[1922]] pela reunião de repúblicas de regime [[socialismo|socialista]], na [[Europa]] e na [[Ásia]], cujo número variou ao longo do tempo, mas foi de 15 durante a maior parte da existência do estado. Foi uma das duas [[superpotência]]s durante a [[Guerra Fria]], até à sua dissolução em [[1991]].
+
+==Repúblicas Soviéticas==
+* [[Rússia]]
+* [[Armênia]]
+* [[Azerbaijão]]
+* [[Bielorrússia]] (ou [[Bielorrússia|Belarus]])
+* [[Cazaquistão]]
+* [[Estônia]]
+* [[Geórgia]]
+* [[Letônia]]
+* [[Lituânia]]
+* [[Moldávia]] (ou [[Moldova]])
+* [[Quirguízia]] (ou [[Quirguistão]])
+* [[Tadjiquistão]]
+* [[Turcomênia]] (ou [[Turcomenistão]])
+* [[Ucrânia]]
+* [[Uzbequistão]]
+
+==História da União Soviética==
+
+===Revolução de 1905===
+O ano de [[1905]] é considerado o prólogo da [[Revolução russa]]. A Rússia [[czar]]ista acabara de ser derrotada em uma guerra contra um [[Japão]] pequeno e tecnologicamente atrasado. A derrota abalou a popularidade do czar [[Nicolau II da Rússia|Nicolau II]], e a revolta interna que se seguiu serviria de precedente para a revolução de 1917.
+
+===Revolução de 1917===
+O [[Partido Social-Democrata Russo]], dividido nas correntes [[Bolchevique]] e [[Menchevique]], iniciou a Revolução Russa em [[1917]], em duas etapas distintas. O derrube do czar ocorreu em Fevereiro, sendo instaurada então uma [[república]] cuja estrutura de poder desde cedo se dividiu entre um [[parlamento]] convencional e [[soviete]]s (conselhos) populares que não se reconheciam mutuamente. As tensões assim geradas desembocaram na [[Revolução de Outubro]], em Novembro de 1917.
+
+===Guerra Civil===
+Entre [[1918]] e [[1922]], logo após a Revolução Bolchevique, teve início a Guerra Civil na Rússia, entre os revolucionários (''vermelhos'') e os contra-revolucionários (''brancos''), que tiveram o auxílio de tropas estrangeiras de intervenção, enviadas por [[França]], [[Reino Unido]] e [[Estados Unidos]].
+
+===Nova Política Econômica===
+[[Lenin]] implementou a '''NEP''', sigla para Nova Política Econômica, que recuperou alguns traços de [[capitalismo]] para incentivar a nascente economia soviética.
+
+===Economia Planificada e Expurgos===
+No ano de [[1936]], o regime de [[Stalin]] expulsou ou executou um número considerável de membros do Partido, entre eles muitos dos seus opositores, nos atos que ficaram conhecidos como os '''Grandes Expurgos''', ou as '''Grandes Purgas'''.
+
+Apesar de tudo, eles acreditavam que este seria o caminho para o [[comunismo]], mas o rumo dessa forma social já estava traçado de forma totalmente distinta do que Marx e Lenin pensavam, não mais sendo uma forma voltada para a dissolução do próprio Estado e das classes sociais, mas agora, o regime sob o comando de [[Stalin]], já era uma forma social voltada para a cristalização (a idéia de socialismo dentro de um só país). Entre as coisas que foram feitas com esse efeito contam-se as nacionalizações e a aniquilação física da classe burguesa que o NEP havia recriado, com recurso aos [[Gulag]]s (campos de trabalho na Sibéria). Os verdadeiros comunistas criticam esta forma que [[Stalin]] utilizou para liquidar a propriedade privada, por não concordarem com ela, e por acharem que ela só mancha a imagem do comunismo perante o mundo pois o mesmo efeito poderia ter sido obtido sem a aniquilição física daquela classe. O desastre e a truculência autoritária das políticas stalinistas contribuíram muito para a deturpação do conceito criado por Marx, de [[ditadura do proletariado]].
+
+Após as nacionalizações, a economia foi planificada, de modo a que esta pudesse tirar proveito da sua nacionalização. De 5 em 5 anos passou a ser feita uma [[Planos Quinquenais|planificação geral da Economia]] em que se decidiam que fundos seriam aplicados e em que áreas.
+
+===Grande Guerra Pátria===
+De [[1941]] a [[1945]], a participação da União Soviética na [[Segunda Guerra Mundial]] ficou conhecida como a '''Grande Guerra Pátria''', combatendo os soviéticos contra as forças invasoras da [[Alemanha]] [[Nazismo|Nazista]], ao lado dos [[Aliados]] ocidentais.
+
+===Desestalinização===
+O sucessor de Stalin, [[Nikita Kruschov]], empreendeu uma política de denunciar os abusos do seu antecessor. Durante o Congresso de 1956 do [[Partido Comunista da União Soviética]], Kruschov divulgou uma série de crimes de Stalin, renegando a herança do [[estalinismo]], estabelecendo, assim, uma nova postura e criando um novo paradgma para o comunismo internacional. A propaganda capitalista se utilizou muito dos argumentos engendrados por Kruschov para fazer frente à URSS.
+
+===Estabilidade e Estagnação===
+Entre [[1956]] e [[1985]], a União Soviética atingiu seu auge geopolítico e tecnológico. Entretanto, também foi época de pouco crescimento econômico e lentos avanços na qualidade de vida da população.
+
+===Gorbatchov, Perestroika e Glasnost===
+[[Mikhail Gorbatchov]] foi o último dirigente soviético. Assumiu o cargo de secretário-geral da PCUS (Partido Comunista da União Soviética) em 1985, substituindo Konstantin Tchernenko, que faleceu naquele ano. O bom relacionamento com os membros do partido e a habilidade política foram fatores que credenciaram Gorbatchov a assumir o posto mais importante na hierarquia administrativa soviética. Defensor de idéias modernizantes, instituiu dois grandes projetos inovadores ao conservadorismo dos dirigentes: a perestroika (reestruturação econjômica) e a glasnost (abertura política).
+
+A Perestroika, que teve início em 1986, foi concebida para introduzir um novo dinamismo na economia soviética, que passava por sérios problemas. Para que os setores econômicos do país tivessem uma expansão qualitativa e quantitativa, foi introduzido mecanismos para estimular a livre concorrência (e acabar com o monopólio estatal), desenvolver setores secundários de produção (bens de consumo e serviços não-essenciais) através da iniciativa privada e descentralizar as operações empresariais. No campo, foi estimulado a criação de cooperativas por grupos familiares e arrendamento de terras estatais. A proposta também foi incentivar empresas estrangeiras a atuarem no país.
+
+Na área política e social, a Glasnost pretendeu colocar novos paradigmas no modo de vida soviético. Para que a União Soviética tivesse um desenvolvimento forte e profincuo, era necessário colocar uma nova mentalidade em todos os segmentos da sociedade. Assim, a proposta foi de acabar com a burocracia política, combater a corrupção e introduzir a democracia em todos os níveis de participação política. A glasnost também libertou dissidentes políticos e permitiu a liberdade de imprensa e expressão. 
+
+Gorbatchov Enfrentou grandes resistências da oligarquia e dos burocratas partidários (os ''apparatchiks'') e acabou destituído quando as repúblicas, lideradas pela [[Rússia]] já então dirigida por um antigo ''apparatchik'' de nome [[Boris Yeltsin]], se rebelaram contra o governo central, decretando o fim da URSS.